Herr Vaffel

Kapittel 40 - Yuanjia

2009-05-13T14:16:00.000-07:00

Jeg skatet nedover en rengbue uten noe under føttene og hilset på de små, rare, hårete dyrene som satt på skyene rundt. Jeg danset og pekte rundt i luften med de små fiktive pistolene mine.

De hvitpelsede avskyelig snømann-lignende dyrene sirklet ser rundt meg i det jeg landet på en sky. Gradvis steg en basstonet nynning fra leppene deres i perfekt harmoni.

En av dem dro frem en regnbuefarget el-gitar og begynte å spille et fantastisk riff, så kom flere av dem med ulike instrumenter. En hadde bassgitar, en annen kom med en synth. Plutselig dukket en sky med et gigantisk trommesett opp. Instrumentene bygget seg opp sammen til en fantastisk melodi, og etter hvert var det eneste som manglet en vokal.

Som svar på forventningene mine kom en av dem gående med et mikrofonstativ og en mikrofon.

Jeg var klar til å lene meg tilbake og nyte musikken, men istedet for å begynne å synge selv rakte han meg mikrofonen. Musikken nærmet seg et punkt hvor jeg burde begynne å synge, og jeg funderte på hva jeg skulle synge om. Jeg hadde ikke peiling. Tre takter til så måtte vokalen komme. Fortsatt ingenting. To takter, en takt. Munnen min åpnet seg og en strøm av ord kom ut.

Jeg kan glemme alt av glede

Alt av smerte

Alt av vrede

Jeg kan leve uten minner

av solskinn og kvinner

Uten dager som er harde

Uten regn som treffer taket

Uten føtter som er bare

Mot gresset i hagen

Jeg kan glemme alt jeg vet men fortsatt husker jeg

Øyne som er runde og fortapt i meg

Jeg kan miste alt jeg eier men vil fortsatt besitte

En pikk som er stappet i en våt og saftig fitte

Jeg kan miste mine røtter

Mine hender

Mine føtter

Jeg kan leve uten kroppen min

Men sjelen min

Vil være din

Og kroppen min

På toppen av Bifrost bro

Er kun dedikerte til at en skal bli to

Jeg kan glemme alt jeg vet men fortsatt husker jeg

Øyne som er runde og fortapt i meg

Jeg kan miste alt jeg eier men vil fortsatt besitte

En pikk som er stappet i en våt og saftig fitte

Fra Midgard til Åsgard

Fra jord til himmel

Jeg flyr hele veien med deg helt til hele meg blir svimmel

Fra Midgard til Åsgard

Til regnbuens ende

Ingen av oss vet hva slags ting som kan hende

Fra Æser til Leprachauns

Ingenting rimer på Leprachauns

Men fortsatt prøver jeg å finne

Noe som rimer på Leprachauns

Jeg kan glemme alt jeg vet men fortsatt husker jeg

Øyne som er runde og fortapt i meg

Jeg kan miste alt jeg eier men vil fortsatt besitte

En pikk som er stappet i en våt og saftig fitte

Trommene sluttet, gitaristen spilte en lekker outro og roen senkes seg. Jeg hørte klapping bak ryggen min og snudde meg. Ziyi klappet og jublet av hele sinn hals.

«Litt av et show, Aivind.»

«Hva kalte du meg?»

«Aivind?»
«Interessant... Det er altså det jeg heter?»

«Det stemmer.»
«Hvorfor har jeg ikke spurt deg om det før nå?»

Hun lo.

«Hvorfor spør du meg? Hvordan skulle jeg vite det? Dessuten er det vel ikke teknisk sett det du heter, jeg klarer bare aldri å uttale det riktig.»

«Aivind... Ai-vind.» Jeg smakte på navnet. Nei, det var ikke helt riktig. Jeg forsøkte å legge til aksenten til original-språket mitt. Ai-vind.... Eivind kanskje?»

«Ja! Det er det du heter! Aivind!»

«Nå får du bestemme deg her,» lo jeg. «Heter jeg Aivind eller Eivind?»
«Den siste... Du heter Aei..vind.»

«Eivind altså... artig. Jeg har av en eller annen grunn gitt meg selv streng beskjed om å ikke oppsøke fortiden min, men fornavnet mitt kan vel ikke skade å vite?»

«Sikkert ikke. Hva sang du om egentlig?»

«Leprechauns.»

«Hvafornoe?»

«Leprechauns... du vet, små grønne klær og så er de svært glade i regnbuer, firkløvere og gull.»

«Åh... nå kjenner jeg ikke så godt til norsk, men det hørtes ut som om du sang om noe mer.»

«Tja, det kan vel hende du hadde en aldri så liten birolle i den?»

«Liten birolle?»

Jeg løftet hånden min og demonstrerte med fingrene, så sa jeg med en veldig pipete lys stemme:

«Bitteliten.»

Last ned alle innlegg i et PDF dokument.

2009-05-10T10:26:00.000-07:00

http://www.zshare.net/download/5984002703275c0f/

For de av dere ufattelig få mennesker som faktisk leser det her, nå har dere mulighet til å laste ned alle nåværende kapitler i PDF-form. Dette gir dere anledning til å se de mange tusen plotthullene og kanskje komme inn i det hele igjen.

Kapittel 39

2009-04-17T06:03:00.001-07:00

Ingen kan danse som Per Sjuspring. Det har i hvertfall vært filosofien min hittil, men så så jeg Tumlus på dansegulvet. Per Sjuspring hadde ingenting på ham. Han danset ikke bare som en adelsmann, han var mer grasiøs enn noen mann jeg noen sinne hadde sett på et dansegulv... i hvertfall før jeg så henne. Hun kom som svevende inn mot dansegulvet, håret opplyst som en flamme av discokulen, som om en blå glorie reflekterte opp. Absurd beskrivelse, altså, men det var sånn jeg følte det. Denne kvinnen skulle nedlegges i løpet av kvelden om jeg så måtte selge sjelen min til Satan for å få det til. Tumlus danset seg mot henne som den moderne versjonen av Per Sjuspring han var. Og så klemte han henne. Og så pekte han på meg.

Hjertet mitt hamret som om jeg hadde en pistol mot bakhodet. Det var Beate. Og hun snudde seg straks vekk idet hun så meg, før hun forsvant mot en annen mann, og grep armen hans.

Hun ville gå.

Jeg bare stod der med kjeven min sluppet ned i gulvet.

Hun kysset ham.

Jeg bare stod der med hjertet mitt hamrende som en... vel, en hammer. En intens smerte bredte seg utover kroppen min, men jeg kunne ikke annet enn å stå der og se.

De satt seg ned og pratet. Og smilte... og lo. Og aldri så lenge jeg kunne huske hadde jeg sett henne le så mye, smile så mye, og lyse så mye opp. Aldri hadde jeg gjort henne så glad som denne, hvem nå enn faen det var... gjorde henne. Og så dukket rasjonaliteten opp et lite øyeblikk: Klaus, hvorfor i helvete bryr du deg? Hva er det hun har som alle andre jenter ikke har?

Alt.

Jeg gikk bort og bestilte meg en øl mens jeg kontemplerte hva jeg skulle gjøre for å vinne henne over, uten å virke som det komplette rasshølet jeg hadde fremstått som i det siste.

Rasjonaliteten sa: rasshølet vinner alltid. Følelser og sentimentalitet tar knekken på et hvert menneske. De sterkestes rett, Darwinismen. Du har det bra, du tjener penger, du drar damer...

Men aldri i mitt liv- den delen av livet mitt jeg husket, hadde jeg kjent en så intens smerte som å se henne med en annen mann.

Jeg styrtet ølen, og gikk bort.

«Beate... hei.»

Hun så opp på meg, såret, forferdet. Hun grep hånden hans hardt, som om hun trengte han ekstra i dette øyeblikket.

«Heisann frøken.»

«Hei.»

Typen hennes rakk frem hånden sin.

«Kato.»

Jeg grep den og introdusterte meg selv. Jeg hadde egentlig bare lyst å røske ham mot meg og knuse trynet hans ned i bordet for så å helle ølen min over ham. Men for det første er jeg ikke Steven Seagal, og for det andre så ville det ikke akkurat vist Beate at jeg hadde endret meg. Det hadde jeg jo forsåvidt ikke gjort heller, men jeg måtte jo få henne til å tro det. Så jeg grep hånden og sa:

«Klaus. Hyggelig å møte deg. Beate og jeg er tidligere kolleger eller noe sånt. Jeg husker ikke helt. Hvordan kjenner dere hverandre?»

«Vi er vel... kjærester på sett og vis?» Han så bort på henne spørrende, smilende.

«Ja...» svarte hun svakt, nærmest pipende.

«Du er en heldig mann,» sa jeg smilende, men også litt nølende som om jeg var lei meg. Og det var jeg jo også, om bare ikke på den måten jeg fikk det til å høres ut.

«Hvordan går det med deg da? Har du funnet noen som er rett for deg enda? En kjemi som er perfekt, et opplysende vesen, den ene rette... Ying mot din yang, måne mot din-»

«Jeg tror jeg tar poenget. Og jeg hadde vel det, før jeg inntok litt for mange kjemikalier og glemte henne.» Jeg laget valpeøyne mens jeg så bort på Beate.

«Synd. Det er det alt handler om vet du. Livet, døden, kjærligheten, ikke sant.»

«Øhh... For så vidt, ja... kanskje litt kvalmt formulert, men det er vel kanskje essensen.»

«Litt kitsj kanskje? Litt klisjé?» Han humret av seg selv på en kvalmt jovial måte. «Men man må ikke være redd for å bruke slike... uttrykksfulle fraser, uansett hvor klisje de kan virke. Jeg elsker deg, for eksempel,» sa han plutselig henvendt til Beate. «Klisjé, men det er det en grunn til at det er.»

Jeg ble fysisk dårlig av å høre på.

«Ekte lykke er jo på en måte litt klisjé. Det er forunderlig hvordan to personer kan utfylle hverandre på en sånn måte at alt samles i en eksplosjon av følelser, av glede, av-»
«Ahh! Please! Slutt! Jeg blir dårlig av å høre på! Hva faen Beate? Er dette det du har erstattet meg med? Ari Behn på speed?»

Jeg løpte umiddelbart til toalettet og tømte magesekken min.

Kapittel 38

2009-03-01T12:46:00.000-08:00

Hodet mitt vred seg 180 grader i det en jente gikk forbi. Jeg bøyde meg ned, ganske overtydelig for å se hvor mye kjøtt hun hadde på kroppen sin, så plystret jeg. Hun snudde seg og så stygt på meg, men jeg bare nikket i respons.

«Baby, du kan stå der og se så stygt på meg som du bare vil, men jeg vet du vil ha meg.»

Hun rynket pannen sin fortvilet.

«Så? Hva blir det til?»

Et øyeblikk, bare stod hun der i tvil. Kanskje hun var forvirret over sine egne følelser, jeg vet ikke, men så kom hun bort til meg.

«Du er et stort rasshøl, vet du det?»

«Ja, men det forandrer ikke det faktum at du er tiltrukket av meg. Hva blir det til? Gutter som meg vet hvordan en jente ønsker å bli behandlet.»

«Og hvordan er det?»

«Som dritt. Bli med meg, så skal jeg bruke deg, og så kaste deg som boss. Jeg skal behandle deg som en utgått skosåle. Jeg skal trakke på deg, og du skal elske meg for det.»
«Det der er det værste jeg har hørt.»

Jeg smilte. Og fra nå av la jeg fra meg den harde, kommanderende tonen jeg hadde hatt mot henne tidligere.

«Kanskje? Men likevel står du her og snakker med meg, som om du liker meg.»

«Jeg prøver bare å få deg til å innse at du har misforstått alt. Du har kanskje hørt at jenter liker å bli behandlet som drit, men det er bare tull.»

«Å?» Sa jeg selvsikkert og ertende.

«Alt jenter ønsker er gutter med selvtillit, gutter som tør å være seg selv.»
Jeg lo.

«Du skjønner, det er der du begår en feil: du har allerede begynt å gå ut ifra at jeg har en dypere personlighet enn den du ser. Det e bare enda et tegn på at alt jeg har gjort hittil har fungert.»

«Kom igjen, du kan ikke være et like stort rasshøl som du fremstår som, det tror jeg overhode ikke noe på.»
«Ikke? Bli med meg på cafè så skal jeg bevise det.»

«Ok... men da betaler du.»

«Det gjør jeg absolutt ikke.»

Jeg dro fram penn og papir.

«Og nummeret ditt er?»

«Bare hvis du betaler matt og drikke.»

«Skal vi se... Christine, telefonnummer 93 16-»

«Jeg heter ikke Christine.»

«Nei, og telefonnummeret ditt starter sikkert ikke på 9316 heller, jeg tenkte bare jeg skulle varme opp hånden min, mens du står der og vurderer om du er med ut eller ikke.»

«Linda, telefonnummer 98461511.»

«Takk.»

«Hei baby!»

Hvem sa det? Vi snudde oss rundt for å finne kilden til utsagnet.

«Her nede. Jeg ser du har møtt min gode venn og kollega Klaus.»

Jeg tittet ned og så dvergen Tumlus.

«Han er et fantastisk godt menneske, uansett hvordan han presenterer seg. Han donerte nylig hundretusen til kreftforskning.»

Hun så på meg beundrende.

«Hva faen? Nei, det gjorde jeg ikke. Nylig lagde jeg metamfetamin i kjelleren min og solgte det til uteliggere. Jeg er et forferdelig menneske.»

Dvergen lo. Hun begynte å le også.

«Eneste haken er at han har en litt absurd form for humor.»

«Da ringer jeg deg i morgen, da.» Av en eller annen grunn hadde jeg absolutt ikke lyst å ringe henne i morgen. Hjernen min sa: ring, date, knull. Men så dukket plutselig et forferdelig irriterende ansikt opp i hodet mitt, og uansett hvor mye jeg forsøkte å riste det vekk, ble det værende.

«Hvorfor rister du på hodet? Har du vann i ørene?» Spurte Tumlus.

«Så dverg, hvor mange numre har du anskaffet?»

«14.»

«Hva?»

«Haha, bare kødder. Åtte. Du da?»

«Åtte? Vi har vært her inne i et kvarter! Det er over et nummer annethvert minutt! Det tror jeg ingenting på at du har fått til!»

«Følg med nå!»

Dvergen gikk bort til fire jenter.

«What's up bitches? Sjekk meg ut, jeg måler 110cm fra føtter til panne, men bare det er mer enn nok til å få idioter som dere til å elske meg!»
«Hva?»

«Nummeret ditt, bitch! Få det, nå!»
«HVA???»

«Slapp av, jeg bare tuller. Du er vel ikke så hårsår! Vet du hva jeg tenker på når jeg ser deg?»

«Øhhh, nei?»

«Av en eller annen grunn tenker jeg på flodhester. Ikke ta det personlig, det er ikke en overfladisk observasjon, jeg kom bare plutselig til å tenke på flodhester.»

«Venligst gå. Dverg eller ikke, så politisk korrekt er jeg ikke. Du kan ikke forvente at jeg skal fortsette å snakke med deg bare fordi du er dverg, din frekke jævel!»

«Ok, men før jeg går, la meg komme med en observasjon: vi er slettes ikke så ulike du og jeg. Begge ofre for overfladisk bedømmelse. Du er pen, jeg er kortvokst, og begge dømmes deretter. Du kommer hit hver fredag, og hver fredag kommer ti idioter opp til deg og forteller deg at du har de vakreste øynene de har sett, og hver gang må du på et hyggelig vis si at du ikke er interessert.»

«Det er ikke alltid jeg er hyggelig, da.»

«Nei, og du føler deg slem etterpå. Men er det din feil? De kommer opp til deg bare fordi du er vakker, de tenker ikke på at du er et intelligent vesen som har mye å vise til utover at du er pen.»

«Jeg er ikke så intelligent, da.»

«Hva vet jeg? Det kan hende du er stokk stein dum, for alt jeg vet. Men det tror jeg ikke. Jeg tror du har mer å tilby enn man ser med første øyekast.»

«Åh, så søt du er.»

«Hold kjeft, jeg er ikke søt. Kattunger er søte, babyer er søte. Er jeg søt bare fordi jeg er dverg liksom?»

«Nei, det var ikke det jeg mente, jeg-»

«Det går bra, det går bra... jeg er vant til det. Jeg er bare lei av at jenter alltid vil ligge med meg for å prøve noe nytt, for å eksperimentere, som om jeg er noe annet enn bare et normalt menneske ute etter nærhet.»

«Det vil jeg ikke heller, eller, det er ikke det jeg mener, jeg vil, jeg vil bare ikke- som du sa, jeg er ikke ute etter å eksperimentere, men...»

«Hva om vi kan treffes en dag? Bli bedre kjent med hverandre, og om ikke annet, så kanskje vi kan bli gode venner?»

«Ja, det høres flott ut!»

Han fikk nummeret hennes og gikk glisende bort til meg.

«Du er en forbanna psykopat,» sa jeg.

«Vet du hva? Jeg prøvde ikke en gang, jeg gikk bort dit hundre prosent instilt på å drite meg ut, og så fungerte det likevel.»

«Så du har altså ikke fått åtte nummer før dette?»

«Joda, men da brukte jeg en feilfri rutine.»

«Som er?»
«Hei, har du lyst å feste med en dverg?»

«Og den funker hver gang?»

«Selvsagt. Hvem har ikke lyst å feste med en dverg?»

Alle hadde tydeligvis lyst å feste med en dverg. Straks jeg begynte å snakke med jenter, kom han bort med den samme linjen hver gang, og alle svarte det samme. Ja. Han fikk telefonnumrene deres, og jeg stod igjen med bare et telefonnummer. Tumlus hadde mer dametekke en jeg noen gang kunne drømme om.

Kapittel 37

2009-03-01T12:44:00.000-08:00

«Så... da har vi ordnet det, men hvorfor er du her egentlig?» Spurte Tumlus.

«Jeg har et lite problem. Du skjønner, politiet vil snart ringe deg og be deg analysere noe metamfetamin jeg produserte. Jeg vil helst at du ikke skal avsløre hvor det kommer fra.»

«Øhh... Metamfetamin? Hvorfor i helvete har du produsert metamfetamin?»

«Det er penger i det.»

«Øhh... ok. Jeg skal ikke stille spørsmål. Vet du forresten svaret på gåten?»

«Kanskje helikopteret er et eget land?»

«Hva?»

«Folk gjør de rareste ting nå til dags. Jeg hørte om en kar som tok over en oljeplatform og som kjemper for å få det til å få landstatus. Jeg vet ikke. Men hvis helikopteret originalt kommer fra en annen breddegrad, si rundt new york eller noe, så vil det ligge seks timer bak oss i tid. Hvis det blir registrert som et land, så vil det uansett ha en fast tidssone, og den vil være seks timer bak oss i tid, selv om det befinner seg i Norge. Skjønner du?»

«For en latterlig gåte. Jeg trodde det hadde noe med hvordan lyset ble brutt, og at kanskje det bilde vi oppfattet var seks timer gammelt.»

«Hvor fikk du den fra uansett?»

«Du skrev den. Jeg fant den på en papirlapp og gikk ut ifra at det var en gåte. Hvis svaret er at den er et eget land, så er den ganske dårlig, da.»

«Ja, men så er det ikke sikkert det er ment som en gåte da.»

«Hva mener du?»

«Kanskje det var en ide?»

«En dårlig ide da?»

«Slik som blackout-pillen?»

«Det var jo ikke en dårlig ide... vi tjener jo fett på den.»

«Ja, men hva var tanken bak? Det kan være et rusmiddel, ok... kanskje det kan gagne surrialistiske kunstnere, ok... men har den noen virkelig samfunnsmessig betydning?»

«Tanken din bak var som følger: sjenert gutt-» Jeg måtte avbryte ham.

«Jeg vil helst ikke vite noe om fortiden min og hvordan jeg kom frem til ting.»

«Ok, men det var du som spurte... dessuten må jo du ha en viss ide, i og med at du gjennoppfant den.»

«Hvordan vet du det?»

«Jeg har jo holdt litt øye med deg.»

«Ok... jeg kan heller predikere det du ville si: sjenert gutt vil be jente ut på date, eller fortelle henne at han elsker henne eller lignende, stemmer det?»

«Ja...»

«Så han tar pillen, og vil da glemme svaret med mindre han skriver det ned på en lapp. Hvis han får avslag, så glemmer han rett og slett avslaget, ikke sant?»

«Ja, eller så kan han la dvergevennen sin gjemme seg bak en gardin, og få ham til å fortelle svaret etterpå. Så slipper han å skrive det ned. I slike følelsesladede situasjoner er det lett å glemme at man skal skrive noe ned.»

«Hva?»

«Sorry, jeg glemte at du ikke ville vite noe om fortiden din.»

«Uansett, for det første, så vil personen alltid huske at han tok pillen, og huske tankeprosessen frem til han tok den. Ergo vil han huske at han har spurt henne, og kunne tenke seg frem til at han har fått avslag.»

«Hmm... det er forsåvidt et godt poeng. Men heldigvis fikk du ikke avslag da.»

«Så det du sier er at jeg var et sjenert, patetisk menneske som i stedet for å flørte hele veien fra starten av, ble mer og mer venn med henne og endte opp med å finne opp en pille for å tørre å si hva jeg følte for henne?»

«Stort sett riktig. Du var jo ikke patetisk, da... du var mer... for å si det sånn, jeg, som dverg, har fått mer fitte i livet mitt enn du har. Jeg vet selvsagt ikke hvor mange jenter du har høvlet over i løpet av det siste året, men jeg er seriøst en maskin. Ingen får mer fitte enn meg.»

«Fortsett å fortell deg selv det. Du har ikke et bilde av hvordan jeg så ut?»

«Det vil du seriøst ikke se. Du var en spjæling med briller... du så ut som om en vampyr hadde bitt deg, så bleik var du, og... Du hadde ikke trent en dag siden du ble født.»

«Hva?»

«La oss bare si at Beate gjorde et par modifikasjoner på deg. Hun ville elsket deg uansett, det er jeg sikker på... det er bare det at å drikke femten colaflasker dagen og aldri bevege seg utenfor et laboratorium ikke er spesielt sundt for kroppen din.»

«Vel, modifikasjonene hennes ble hennes egen undergang, haha. Nå kan jeg få hvem som helst.»

«Sikker? La oss gå ut på by'n, så skal vi se. Konkurranse mellom meg og deg. Hvem av oss som kan få flest telefonnumre i løpet av en kveld.»

Kapittel 36

2009-03-01T12:42:00.000-08:00

Jeg bestemte meg for at det å oppsøke dvergen ikke var å oppsøke fortiden, men heller å forhindre fremtiden min å gå til grunne. Det fikk bli et gråsone tilfelle.

Jeg betalte taxisjåføren, gikk ut og befant meg foran det som skulle være Tumlus' hus. I hvertfall i følge adressen. Men å kalle det et hus, var en underdrivelse, det var mer som en fantastisk villa.

Jeg gikk mot grinden, og ringte på.

«Hvem der?»

«Klaus Fangebekk. Slipp meg inn.»

«Klaus? Hva gjør du her?»

«Slipp meg inn, så skal jeg fortelle deg det.»

«Ok, men da må du hjelpe meg å finne løsningen på en gåte.»

«Øh... OK?»

Jeg gikk inn i den store villaen, og ble møtt i døren av den lille dvergen. Jeg måtte dessverre vente litt, sa han, for han satt i et møte. I mellomtiden skulle jeg bare skaffe meg det jeg trengte fra kjøleskapet. Jeg hadde lyst på Cola, men det eneste han hadde var en rar brus som het Fnenenene, og variasjoner av den med forskjellige smakstilsetninger. Fnenenene med Muldpomè så ut til å være det han hadde mest av, så jeg åpnet en og tok en sipp. Det smakte aldeles himmelsk.

På bordet lå et papir.

«Gåte: Et helikopter er seks timer bak oss i tid, men fysisk er det lokalisert innenfor Norges landegrenser. Hvordan kan dette ha seg?»

Jeg lo litt av denne latterlige gåten. Tumlus hadde skriblet en del notater under som kunne være plausible løsninger.

«Helikopteret er i en annen tidssone, eller på en annen breddegrad til tross for at det er i samme rom som oss? Helikopteret er så langt unna, at lyset som reflektes fra det er seks timer gammelt.»

Jeg tenkte at kanskje Tumlus gikk litt for vitenskapelig til verks. Gåten var egentlig ganske enkel å svare på.

Plutselig åpnet døren til møterommet seg opp, og en gjeng med dresskledde finherrer kom ut.

«Fredrik Vaffel?» spurte den ene.

«Hva i helvete? Er det deg igjen? Hva skal dette bety Tumlus? Disse mennene brøt seg inn i huset mitt for ikke så lenge siden!»

«Slapp av,» sa Tumlus. «Disse mennene er fra farmasøytselskapet FeelSuper.»

«Hva? Ok, men hvorfor spør de om jeg er Fredrik Vaffel hele tiden?»

«Du kalte deg det på et forskerforum hvor du publiserte prosessen rundt forskningen på Blackout Pillen.»

«Assistenten din her har tatt seg av markedsførnaden av patenten din medan du har vore sjukemeldt, og sjølvsagt vorte lønna deretter. Om du berre kan skrive under på nokre papir, så skal me gje deg ein passende sum for arbete du har gjort.»

«Det kan jo ikke ha vært helt lovlig å drive forskning rundt patenten min, hvis jeg ikke har skrevet under på noe enda.»

«Det har du, du har berre ikkje skrive under på at du vil jobbe fast hjå oss. I tillegg oppførte du feil namn. Fredrik Vaffel.»

«Tumlus, har det aldri slått deg at kanskje det var en grunn til at jeg oppførte feil navn?»

«Jo, men vi blir godt betalt.»

«Hvor store summer snakker vi?»

«To millioner foreløpig, men du vil sjølvsagt tjene mer om du ønsjker å jobbe fast hjå oss.»

Kall meg en hyklerisk jævel, men for så mye penger var det kanskje verdt å grave litt i fortiden.

Kapittel 35

2009-02-21T07:54:00.000-08:00

Politiet!»

«Haha, neida, vi er bare omreisende strippere som gjør gratisshow.»

«Seriøst?»

«Haha, neida vi er politimenn. Haha, er du homo eller? Jeg så det på reaksjonen din, du var postitivt overasket!

«Hva, nei! Det var jeg ikke!

«Haha, Per, kom inn hit! Han her hadde faktisk lyst at vi skulle være strippere! Han er en skikkelig skinkerytter!»

«Hva, nei! Det er jeg ikke! Hva er det du snakker om egentlig? Hva er det dere vil?»

«Klaus Fangebekk?»

«Klaus Fnurt Fangebekk.»

«Haha... Heter du alvorlig det? Fnurt? Passende for en homofil, det er sikkert den lyden som kommer når man stikker køllen sin inn i rumpen på en annen mann!»

«Øhh...»

«Uansett, du må bli med oss ned på politistasjonen. Vi har et par spørsmål å stille deg.»

«Om hva?»

«Husker ikke. Et eller annet med en bosner som heter Ermin eller noe. Sikkert ingenting alvorlig»

«Kjenner du navnet Ermin Braclovic?»

«Egentlig ikke... men det er en eller annen bosner som heter Ermin som har brutt seg inn i leiligheten min og banket meg opp et par ganger.»

«Hva?»

«Ingenting alvorlig. Han ba meg produsere BOP for han eller noe. Jeg har nemlig funnet opp et preparat som får deg til å glemme alt du gjør de neste fem minuttene etter du tar de.»

«Jeg vet hva BOP er. Det er ikke ulovlig enda, så du får ikke noen juridiske problemer for det enda. Det var helst metamfetamin vi ville snakke med deg om.»

«Hva?»

«Braclovic ble nettopp tatt med en kilo metamfetamin. Han har slik sikret seg en liten fengselsstraff. Vanligvis kommer disse ladningene fra østeuropa, men hittil har ingen av forskerne våre klart å finne ut hvilken type det er, og hvor det kommer fra. Vi hadde egentlig tenkt å spørre deg om du kunne analysere det for oss, ettersom vi har fått en del henvisninger til deg fra andre forskere.»
«Det gjør jeg gjerne.»

«Beklager, men ettersom du har en forbindelse til Ermin, er det best om vi finner en annen. Hva om vi spør herr Tumlus istedet?»

«Hvem?»

«Assistenten din.»

«Heter han alvorlig herr Tumlus?»

«Det vet du godt at han gjør.»

«Dvergen?»

«For et stygt navn å kalle sin egen assistent! Uansett, du kan gå. Vi har ikke bruk for deg likevel.»

Kapittel 34

2009-02-09T09:24:00.000-08:00

Jeg fikk ikke sove den natten, og endte opp med å ringe til en spåkone. Selvsagt er det få som tar telefonen klokken fem om natten, men jeg var fast bestemt på å nå en. Da jeg omsider ringte til noen som plukket opp telefonen, var klokken blitt åtte, så det var bare naturlig at hun plukket opp.

«Jeg er øyet som ser inn i fremtiden.»
«Men du har en kropp også, sant?»

«Øøh... hæ?

«Glem det, dårlig spøk, så... sekundene går, pengene slukes... spå meg.»

«Når er du født?»

«18.05.84»

«Ah... du kommer til å bli en rik filmskaper og forfatter, med et rikt kjærlighetsliv og sterk økonomi. Innen tretti år vil du ha oppnådd legendestatus, på lik linje med Hitchcock og Spielberg. Av en eller annen grunn har vafler noe med saken å gjøre?»

«Åh... vafler. Sier navnene Bunko Vaffel eller Fredrik Vaffel deg noe?»

«Nei... nei, du kommer til å skrive en bok som har noe med vafler å gjøre i tittelen, det var sånn det var.»

«En kokebok?»

«Nei, men nok om det... Du sa 28.05.88, sant?»

«Øh... nei. Jeg sa 18.05.84...»

«Oops... vel... da er du ikke så fantastisk. La oss se... Du vil nesten vinne nobelsprisen i medisin. Av en eller annen grunn vil de mene at det er viktigere å finne en kur for kreft enn å finne ut hvordan man kan glemme ting på mest mulig effektiv måte. Dette vil føre til at du har en periode med tunge depresjoner, men de går raskt over. Du har mye penger, og en familie som støtter deg, og to vakre unger som begge har IQ på 240.»

«Hva? Hold kjeft, det vil jeg ikke høre noen ting av!»

«Det er skjebnen din, det er ikke sånn at jeg bare finner på tilfeldige ting.»

«Du er bare en spåkone! Det er ikke sånn at du er synsk eller noe!»

«Det har jeg aldri hevdet heller. Jeg sitter bare å resiterer tilfeldige ting jeg nettopp leste i en ganske middelmådig bok som tydelig plagierer Douglas Adams' skrivestil.

Forfatters kommentar: Nei! Det gjør jeg ikke! Hold kjeften på deg kvinnemenneske!

«Jeg ringte deg ikke for at du skulle resitere ting fra en bok! Jeg vil bare vite mer om fremtiden min!»

«Begynn å konsentrere deg om fortiden din først, du gutt, så skal jeg heller komme tilbake til deg når den tid kommer!»

«Mener du ikke at jeg heller skal komme tilbake igjen til deg når den tid kommer?»

«Hold kjeft gutt! Prøver du å leke smart? Jeg vil ikke snakke med deg lengre!»

«Hvorfor ikke? Det er du som tjener penger på dette!»

«Pfft, jeg har allerede tjent 500 kroner på deg!»
«500 kroner? Jeg har bare snakker med deg i 2 minutt!»

«Ok, 569,50 da, men hvem teller?»

«Hva?»
«Hadet?»

Jeg så i avisen igjen, ved nummeret hennes, og der stod det bare at det kostet meg 34 kroner og 75 øre per minutt, så hvor hun fikk de ekstra 500 kronene fra, visste jeg ikke. Jeg laget meg en kopp kaffi, før det plutselig ringte på.

Kapittel 33

2009-02-09T09:22:00.000-08:00

Bosnerne hadde stormet huset mitt mens jeg sov. De tok alt jeg hadde av Bopp eller hva nå enn faen det kaltes, inkludert en kilo metamfetamin jeg hadde laget når jeg kjedet meg. De var et problem, tenkte jeg. På et eller annet vis måtte jeg kvitte meg med dem, og det raskt. Njård hadde nevnt noe om en dverg som produserte Bopp, jeg hadde hatt en dverge-etterfulger. Var det en sammenheng? Jeg stod opp av sengen idet jeg hørte lyder fra badet. Lave «tshhh»-lyder og tidvis litt klinking.

«Hvem faen er du, og hvorfor vandaliserer du badet mitt?»

«Seriøst, Klaus, hva faen? Her sender jeg deg melding på melding, klart i min egen håndskrift, du burde jo faen meg skjønne at det var meg!»

En litt rar, skallet mann stod å sprayet på veggen min.

«Kjenner jeg deg?»

«Hva faen, Klaus!»

Han fortsatte å spraye.

«Kan du slutte med det der? Du vandaliserer badet mitt, jeg ser deg, du kan slutte med det der dritet nå!»

«Ikke før du leser hva som står her!»

«Gud, Jesus og den hellige ånd?»

«Jeg gikk tom for fornuftige treenigheter. Utgangspunktet med de forrige var elsk broren din, nå skriver jeg egentlig bare for å skrive.»

«Herregud, man. Kunne du ikke bare skrevet: kontakt meg på dette nummeret osv.?»

«Polititet er etter meg, jeg kan ikke bare be deg kontakte meg på et nummer!»

«Du ba meg kontakte deg, hvordan ellers skulle jeg gjøre det enn ved hjelp av et nummer? Og hvorfor i helvete er politiet etter deg? Viktigst av alt: hvem i helvete er du?»

«Hva er det du snakker om? Det vet du godt?»

«Jeg har hatt hukommelsestap, og hvis du kjenner meg, slik du hevder, så burde du vite det!»

«Å, jeg trodde de bare overdrev. Så den fungerte altså? Glemmer du absolutt alt for evig tid? Bra! Husker du om du har flere på lager-»

«Hold kjeft! Hvem i helvete er du?»

«Jeg er broren din!»

«Faren til Njård?»

«Nei- vent, hvem faen er Njård?»

«Nevøen min?»

«HAHA! Njård? Du har vel ingen nevø! Hva faen? Faen for et stygt navn!»

«Ok, hvis jeg ikke har en nevø som heter Njård, hvordan vet jeg at jeg har en bror?»

«Øhh... se identifikasjon? Se offentlige arkiver, snakke med foreldrene dine, snakke med Beate, jeg vettafaen? Vi er brødre for faen, og jeg har nettopp rømt fra fengsel, og jeg trenger hjelp.»

«Rømt fra fengsel?»
«Peace of Cake... er ikke så komplisert som folk skal ha det til. Det eneste du trenger å gjøre, er å-»

«Hva er det du er dømt for?»

«Jeg kverket en fyr... det er ikke noe jeg har lyst å snakke om.»

«Hvordan føltes det?»

«Hva?»
«Hvordan føltes det? Jeg har alltid lurt på hvordan det er å ta et liv!»
«Hva faen? Nei, det har du ikke! Den pillen må ha ødelagt flere hjerneceller enn jeg hadde trodd, jeg skjønner ikke hvordan Beate holder ut med deg!»

«Det gjør hun ikke heller. Hva faen, har jeg alvorlig giddet å være sammen med henne før? Jeg mener, jeg knuller henne en gang i blant, men that's it. Det er flere fisk i havet!»

«Øøøøhhh... det er min kommende svigerinne du snakker om, så ton det ned, hva faen? Du elsket henne, du ville gifte deg med henne og få barn med en IQ på 240.»

«Var jeg så kjedelig før?»

«Det her gidder jeg ikke snakke om! Har du lyst å bli sånn som meg plutselig? Fengselsceller? Ensomhet? Er du helt tilbakestående. Gjør meg en tjeneste å begynn å sjekke opp i hvem du en gang var, sånn at jeg faktisk har en bror det er fornuftig å snakke med. Herregud. Jeg kontakter deg seinere! Og sjekk opp i notatene dine! Jeg vil ha pillen min!»

Han gikk. Faen for et rasshøl!

Kapittel 32

2009-02-09T09:20:00.000-08:00

Ok, Njård. Regel nummer en: vær et komplett rasshøl. Aldri respekter følelsene hennes, aldri bry deg om henne, og aldri sett deg inn i hvordan hun føler seg-»
«Hva???-»
«Regel nummer to: lat som om du er snill, lat som om du respekterer følelsene hennes, lat som om du bryr deg om henne og hvordan hun føler seg.»
«Øhhh...»
«Regel nummer tre... løft vekter... for øyeblikket ser du ser ut som noe en annorektiker-bullemiker har spydd ut. Regel nummer fire får du etter du tester den nye pillen min.»
«Ey, jeg tester ingenting før jeg får noen svar jeg er fornøyd med. Hvordan skal jeg virkelig få draget? Angelica så helt jævlig ut, og jeg vil ha en pen jente!»
«ARRGHH... Ok.. kortversjonen. Mennesker lever etter visse ubevisste handlingsmønstre. Kroppsspråk, toneleie, og så videre er ergo noe du er ubevisst på i det dagligdagse. Hvordan ser du når en jente liker deg? Hvordan kan du lære deg å oppføre deg slik drømmekjæresten hennes ville oppført seg. Hvordan bli en dagdrøm? Ta denne jævla pillen, så skal jeg forklare deg det.
«Ok... hva gjør pillen?» spurte han.
«Glemselspillen, skjønner du, er nemlig et revolusjonerende stykke medisinsk historie. Innen fem minutter etter du tar den, så vil du glemme hva som skjedde de fem minuttene etter du tok den, den kan f.eks. Brukes til-»
«BOP, mener du? Blackout pille? Har du funnet opp en forbedring av Blackout pillen?»
Hodet mitt raste.. Bop? Som i det bosnerne spurte om? Var dette det?
«Fortell meg alt du vet om BOP»
«Øøhh.. hvorfor det? Jeg vet ikke så mye... jeg pleier å få det fra en fyr som sier at han pleier å få det fra noen bosnere som sier at en dverg driver og lager det. Så er det ofte en innrisning av en vaffel på pillen. Jeg vet ikke.»
«En vaffel. Sier navnene Fredrik Vaffel eller Bunko Vaffel deg noe?»
«Nei...»
«Hva med Kvelkjedrotten?»
«Hva?»
«Jeg vet ikke... av en eller annen grunn dukket navnet Kvelkjedrotten opp i hodet mitt. Jeg tror ikke det betyr noe.»
Njård så på meg med et forventingsfullt blikk.
«Hva?» Lurte jeg på.
«Pillen finnes allerede, ergo jeg trenger ikke prøve den, ergo, jeg vil ha resten av tipsene.»
«Hør her... en stygg, skalla mann kommer til å bryte seg inn i leiligheten og forvente å finne BOP. Hvis han ikke finner noe, så river han ut innvollene mine og forer dem til sultne barn i Afrika eller noe. Prøv pillen, så får du resten av historien.»
Han tok pillen, jeg fortalte ham hvordan han skulle dra damer, så glemte han alt jeg hadde sagt, og forlanget å høre det på nytt. Jeg kastet ham ut, og satt så i gang å produsere et lass med piller.
Jeg hadde en ny anelse som forhåpentligvis stemte.

Kapittel 31 - Klaus

2009-02-09T09:19:00.000-08:00

«GABA kan også være årsaken til hukommelsesproblemene mange mennesker opplever i forbinnelse med alkohol. Det har blitt foreslått at GABA signaler står i veien for registrerings- og konsoliderings-fasene av minnelagring. Ettersom GABA systemet er lokalisert i hippocampus(samt andre deler av CNS,) som man tror spiller en stor rolle i minnelagringen, ser dette ut til å være en mulighet.»

Hva nå enn GABA var for noe, måtte det være nøkkelen til å lage et dop som spesifikt ville ha innvirkning på korttidshukommelsen din. Alkohol så ut til å føre til at du blacker ut. Andre stoffer som hadde innvirkning på gammaaminosmørsyren i hjernen var diverse former for epelepsimedisin, hasj/marijuana, medisin mot bipolar lidelse og migrene, søvnmedisin, rød fluesopp, parasittdrepende midler osv. Jeg måtte altså finne ut hvilken kjemiske forbindelser alle disse stoffene hadde til felles for å skape en ren GABA-agonist. Dette var noe ufattelig kjedelig drit jeg ikke helt forstod enda, men med den riktige mengden bøker, søvnløse netter og kopper kaffi, så skulle det nok ordne seg. Hvis dette førte til at jeg utviklet insomnia, så kunne jeg jo alltids bruke all den søvnmedisinen jeg hadde liggende til forskningen min for å få meg en god natts søvn i ny og ned.

Jeg hadde noe jeg trodde kunne funke helt ferdig etter bare en uke. Jeg ringte Njård.

«Njård,» sa jeg. «Du må komme hit Njård, du som er i din eksperimentelle ungdomsfase. Jeg har noe du har lyst å prøve.»

«Tips angående jenter,» svarte han.

«Fuck Angelica,» svarte jeg. «Hun virker som en kjip kjerring.»
«Ikke angående Angelica. En ny jente.»

«Favour for a favour»

«Ring meg opp igjen om fem minutter, si akkurat det samme som du sa nå og at jeg allerede har gått med på det,» svarte han.

«Hvorfor-» jeg rakk ikke å fullføre før han la på. Jeg laget meg en kopp te og ringte opp igjen.

«Hei, ja... du trenger ikke forklare, jeg rakk å skrive det ned før jeg glemte alt igjen. Jeg er på vei bort.»

Han la på og jeg fikk en stygg anelse.

Kapittel 30 - Klaus

2009-02-09T09:15:00.000-08:00

Jeg våknet opp i en fremmed leilighet. Ansiktet mitt var hovent etter diverse fall i bakken og det dundrende slaget hun hadde gitt meg. Jeg lå på en sofa. En TV stod på. Det var nyhetene.

TV'en snakket om en mann som hadde rømt fra fengsel. Han hadde visstnok drept en mann som skyldte ham penger. De hadde sladdet ansiktet hans. For en taper, tenkte jeg. Hvorfor drepe folk for penger, når du bare kan finne opp en ny dop og tjene deg rik.

En kvinne lå og sov i armene mine. Jeg kjente henne ikke. Kanskje jeg hadde fått en alkohol relatert blackout likevel?

Kvinnen våknet.

«Hei,» sa hun med et smil.

«Hei,» sa jeg. «Hvem er du?»

«Din redningskvinne. Jeg fant deg på gaten. Du så riktig forslått ut. Jeg har pleiet deg.»

«Neimen så flott da,» sa jeg. Jeg kysset henne. Til min overraskelse kysset hun tilbake. Vi ble liggende å kysse, før det plustelig ble mer enn bare kyssing. For en fin dagen derpå, tenkte jeg. Så ble vi liggende der å holde på, og jeg var glad for at det ikke var en dverg som så på oss, slik som med meg og frøken Ellingsen. Så gikk jeg for å ta meg en dusj.

Et kjent ansikt møtte meg i baderomsdøren.

«Jeg håper du dør,» sa hun. Det var frøken ellingsen.

«Jeg også,» svarte jeg. «For når du tenker deg om, ville ikke det vært skikkelig trist å leve for alltid? Helt aleine i verden etter menneskeheten har dødd ut. Helt aleine, drivende rundt i verdensrommet.»

«Jeg håper du dør,» sa hun. «Jeg håper horen gav deg HIV,» sa hun.

«Hva,» sa jeg?

«Horen,» sa hun. «Jeg håper hun har mange fryktelige kjønnssykdommer. Det var derfor jeg leide henne til deg.»

«Hva? Leide du hore til meg?»

Hun klesset til meg og løp ut døren.

Jeg satt meg ned i sofaen ved siden av den prostituerte. Jeg lente hodet mitt til hennes.

«Har du HIV,» spurte jeg?

«Nei,» svarte hun. «Jeg fikk testen igjen i forrige uke. Den var negativ.»

Hun tok en pause.

«Men jeg har klamydia.»

«Ah,» sa jeg. «Men du har altså ikke HIV?»

«Nei,» sa hun.

Vi gikk og spiste frokost sammen. Plutselig tok hun en pille. Amfetamin eller noe. 8 minutter senere i samtalen hadde hun glemt alt vi hadde snakket om. Jeg gikk hjem og begynte å forske på hvordan jeg kunne lage min egen revolusjonerende pille.

Kapittel 29 - Yuanjia

2009-02-09T09:13:00.000-08:00

Til tross for frustrasjonen ved å våkne midt i en god drøm, våknet jeg med et smil. Jeg smålo litt når jeg tenkte over hvor kunstig vi hadde snakket til hverandre, som i en såpeopera av et eller annet slag. Ikke det at jeg på dette tidspunktet visste hva en såpeopera var.
Jian Gong satt foran meg i lotusstilling. Han forhørte meg om hva jeg hadde opplevd, og hvor lenge jeg hadde vært i drømmen. Jeg utelot alt som omhandlet Ziyi, med tanke på at et forhold til en kvinne stridet mot tempelets regler. Gjaldt dette kvinner du møter i drømmer? Dette visste jeg ikke.
«Du kan begynne å trene med de andre,» sa han. «Jeg vil igjen overlate deg til mester Huo. Du kan selvsagt komme til meg med spørsmål, men jeg ser for meg at du har lært alt jeg kan lære deg.»
Da hadde han ikke mye å lære, tenkte jeg. Hittil hadde jeg stort sett bare lært at jeg kunne spinne som en tornado for å forlenge drømmen.
«Selvsagt vil du få mindre tid til å drømme,» fortalte han. «Fra nå av skal du holde deg til vanlig zen meditasjon og kamptrening. All drømming vil forekomme om natten.»
Det var en interessant setning, tenkte jeg. Om natten? Jeg hadde stort sett styrt drømmene mine om dagen. Måtte ikke dette bety at Ziyi også sov om dagen? Selvsagt var dette gitt at hun faktisk eksiterte i den virkelige verden.
«Mester,» sa jeg. «Du har lært meg svært lite i løpet av denne perioden.»
Han smilte. Som vanlig.
«Ja,» sa han. «Huo kontaktet meg i håp om at du var sanndrømt. Mange med det talentet du og jeg har er sanndrømte. Hvis du hadde hatt den gaven, kunne jeg trent deg i å lese drømmene dine.»
«Og jeg har overhodet ingen talent innenfor det området?» spurte jeg.
«Du kan nok drømme sant i ny og ned. De fleste har den muligheten. Men talent? Det har i tilfellet ikke manifestert seg enda.»
«Har du drømt om meg?» spurte jeg.
Han ble stille. Smilet hans forsvant. Så gikk han, og jeg bestemte meg for ikke å tenke mer på det. Jeg ville heller for siste gang drømme på dagtig.

Kapittel 28 - Klaus

2008-02-07T06:04:00.000-08:00

Det var henne. Frøken Ellingsen altså. Hun var til og med enda penere med ølbriller.

«Ey! Frøken Ellingsen, lenge siden!» Sa jeg og forsøkte å se kjekk ut. Det gikk sikkert svært dårlig tatt i betraktning at jeg hadde styrtet en helflaske sprit.

«Ikke kall meg det,» sa hun.

«Ikke kall deg hva?»

«Ikke kall meg frøken Ellingsen.»

«Hva ellers skal jeg kalle deg?»

«Kall meg Beate!»

«Hvorfor skulle jeg kalle deg Beate? Greit, da kan du få kalle meg for Kjell!»

«Hvorfor skulle jeg kalle deg for Kjell?»

«Hvorfor skulle jeg kalle deg for Beate?»

«Du snakker bare mer og mer uforståelig, Kveldulf. Du burde virkelig søke hjelp. Jeg møter deg mitt i et horestrøk, hvor du tydeligvis har betalt for sex og så hører jeg forferdelige rykter om at du har vært involvert i dopproduksjon. Du synker bare lavere og lavere. Jeg er bekymret for deg!»

«Pingvin»

«Hva?»

«Pingvin.»

«Hva?»

«Du kalte meg Kveldulf. Jeg heter Pingvin.»

«Hva?»

«Magisk-Kaktus-Ørken-Opplevelse. Lang historie.»

«Igjen?»

«Ja.»

«Vi fikk jo beskjed om å ikke ta ritualet flere ganger.»

«Vi?»

«Vi.»

«Pingvin, altså. Mye kulere enn Kveldulf, syns du ikke?»

«Ja, det har jeg jo alltid sagt. Som i drømmen din.»

«Drømmen min?»

«Den hvor du er en pingvin som samler stein for å imponere meg.»

«Imponere deg?»

«Ja? Er ikke den andre pingvinen meg da? Det var det du... sa.»

«Det vet jeg ingenting om. Som sagt, du er en del av fortiden. Fortiden interesserer meg ikke. Men hvis du vil kan du bli med meg hjem.»

«Bli med deg hjem?»

«For hyggelige stunder under dynen. Det vil ikke bety noe, for uansett hva vi har hatt i fortiden, er du ingenting for meg nå... frøken Ellingsen.»

Hun knuste til meg med en overraskende hard knyttneve, og jeg falt i bakken. Alt ble svart.

Kapittel 27 - Yuanjia

2008-02-07T06:03:00.000-08:00

Jeg spant. Omgivelsene mine hadde sakte men sikkert hvitnet til, noe som var et sikkert tegn på at jeg var i ferd med å våkne. Jeg spant, og omgivelsene mine endret seg. Jeg var igjen alene.

Det var en fantastisk utsikt: jeg stod på enden av en foss: bare en meter foran meg begynte vannet å falle, og der stod jeg ubevegelig på vannet. En tornado manifesterte seg foran meg.

Ziyi spant rundt, og hadde akkurat mistet farten da hun merket at hun befant seg i løse luften. Hun falt i stor fart nedover, og jeg kastet meg utenfor jeg også. Vi braste mot vannoverflaten, og jeg grep tak i henne i en stor bjørneklem. Gravitasjonen ble svakere og svakere, og like før vi skulle treffe vannet, var vi vendt oppover mot skyene. Vi ble sugd til himmels i stor fart: vi fløy.

«Du reddet meg,» sa hun leende. Jeg lo jeg også.

«Beklager,» sa jeg. «Det var rent instinkt. Det var ikke meningen å undervudere deg.»

«Undervurdere meg? Jeg hadde sikkert falt i vannet, for så å våkne. Takk.»

Vi fløy til himmels og satte oss på hver vår sky og snakket.

«Hvem er du i det virkelige liv?» spurte jeg.

«Å, så du er begynt å tro på meg? Tror du virkelig at jeg eksisterer i det virkelige liv?» Sa hun.

Jeg rødmet. Hvorfor i all verden rødmet jeg? «Joda. Eller... Jeg kan jo aldri være sikker.»

«Vel,» sa hun. «Jeg vet ingenting om dette for å si det sånn. Jeg er en av dem som glemmer drømmer straks jeg våkner.»

«Så du vet ingenting om meg?» sa jeg.

«Det er rart å høre deg repetere spørsmål du allerede har stilt meg,» svarte hun.

«Hvilket forhold hadde vi?» spurte jeg. «Har vi noen gang kjent hverandre i virkeligheten?»

«Vi var villt forelsket. Du hadde til og med planer om å flytte til Kina for å møte meg i virkeligheten. Men i virkeligheten... du så meg på avstand en gang da du var i USA. Siden... har vi delt drømmer.»

«Hadde planer om å flytte til Kina? Hvor bodde jeg egentlig, da?»

«Hva mener du?»

«Hvor bodde jeg før jeg flyttet til Kina?»

«BOR DU I KINA?»

«Ja!»

«HVORFOR HAR DU IKKE SAGT DET FØR?» Sa hun med øyne så store som tinntalerkner.

«HVOR BODDE JEG FØR?»

«HVOR I KINA?»

«Yuanwu tempelet i Song Shan i Henan provinsen.»

«Song Shan? JEG BOR I ZHENGZHOU?»
«KAN DU SVARE PÅ SPØRSMÅLET? HVOR BODDE JEG FØR?»

«NORGE!»

Jeg våknet.

Kapittel 26 - Klaus

2008-02-02T17:54:00.000-08:00

Jeg var ravende dritings, og ante knapt hvor jeg var. Min kjære wikipedia hadde fortalt meg at desto raskere man heller nedpå alkohol, jo større sjanse er det for at man blacker ut. Jeg hadde hittil ikke blacket ut, men asfalten hoppet opp og bet meg i pannen et par ganger, så jeg hadde sikkert fått en hjernerystelse eller to uten å vite om det. Det gjorde vondt.

Jeg beveget meg videre, sjanglende, ravende, brautende. Jeg feide vekk bekymrede forbipasserende som forsøkte å hjelpe meg, jeg feide vekk tiggende alkoholikere som ville ha pengene mine, og jeg stoppet bom opp når plutselig en kvinnestemme bak meg sa:

«Hey... Where you goin'» på en sensuell, feminin måte. Jeg snudde meg, og når det doble synet mitt samlet seg fikk jeg øye på hvem som hadde sagt det. Det var bare en prostituert, så jeg gikk videre.

«Hey,» hørte jeg en annen stemme si. «Heey,» sa enda en. «Where you goin'» sa de. Jeg hadde visst forvillet meg inn i byens tykkeste prostitusjonsgate. Jeg måtte vasse unna prostituerte som grep etter bena mine, og som ville ha pengene mine. Jeg hadde ølbriller, og måtte virkelig arbeide for ikke å tømme lokkeboken. Jeg gikk inn en bakgate for å komme unna dem.

«Hei,» hørte jeg en stemme si. «Hvor skal du?» Dette var enten en mannestemme, eller stemmen til en veldig maskulin hore. Hmm, tenkte jeg. Jeg har aldri hatt sex med en maskulin kvinne. Hmm, tenkte jeg. Nei, tenkte jeg. Nei, det kan det godt hende jeg har gjort, ettersom jeg har gjort så mye annet rart. Dessuten ville det bare vært ekkelt.

Bakgaten var mørk, men jeg skimtet et par skikkelser. Den ene skikkelsen var bøyd over den andre. Den som var stående var psykologen jeg hadde gått til. Den andre skikkelsen var en annen mann. Kanskje psykologen min var seriøs når han insinuerte at han ville ha sex med meg? Hmm, tenkte jeg. Jeg har aldri hatt sex med en mann før, tenkte jeg.

«Hei...Klaus» sa han. «Hvor skal du?» Han sa ikke bare dette, han laget også gryntelyder innimellom. «Hei... Åge. Blir du brukt som et blåseinstrument... Åge?» Jeg sa ikke bare dette, jeg laget også snøvlelyder innimellom. Jeg gikk videre, mens Åge skrek etter meg. Jeg trakk ned buksen og tisset på en vegg. Jeg fikk litt på hånden også, men det gjorde ikke noe, for luktesansen min var bedøvet uansett. Jeg hørte en sirene, en dør som ble lukket, og en ny skikkelse kom inn i gaten.

Politimannen stod foran meg. «Ey,» sa han. «Urinering på offentlig sted er ulovlig, vet du. Det blir bot.»

«Nei, nei,» sa jeg. «Du tar helt feil! Jeg skulle til å tisse, men så kom du,» sa jeg.

«Bot!» Sa han.

«Se!» Sa jeg. «Det er en mann som blir sugd rett bak oss litt lenger bak oss, der i gaten bak oss,» sa jeg og snøvlet mer enn jeg skulle ønske jeg gjorde. Han så Åge og den prostituerte.

«Du blir her,» sa politimannen. Så gikk han. Så gikk jeg. Så sjanglet jeg. Så falt jeg.

Jeg reiste meg, og en skikkelse stod foran meg. Enda en prostituert, tenkte jeg. Jeg vurderte plutselig sterkt å svi av resten av lommeboken min. Jeg så på skikkelsen. Hun minnet sterkt om frøken Ellingsen. Det var ikke henne.

Kapittel 25 - Yuanjia

2008-01-31T08:01:00.001-08:00

Jeg fant en klokke og stilte tiden tilbake til normalt. For å endre tidens hastighet må man se for seg en klokke, og følge nøye med på sekundviseren. Tikk, takk, tikk, takk.

Man må tenke seg at mellomrommet mellom tikk og takk øker og at man forlenger hvert sekund.

Tikk – Takk – Tikk – Takk.

Et sekund blir plutselig kjempelangt, og det er kanskje da verden er mest interessant. Ikke når tiden er helt stoppet, men når hvert sekund er treigt, og tingene rundt deg beveger seg sakte. Når du kan se hver dråpe endre seg mens den faller fra himmelen, og en fugls vinger ikke lenger slår, men vinker opp og ned.

Men dette var ikke effekten jeg var ute etter. Jeg stilte tiden tilnærmet riktig. Det er vanskelig å si, for jeg kunne selvsagt ikke vite eksakt hvor lenge et sekund varer uten å bruke klokke. Og som sagt hadde jeg bremset ned klokken.

Tiden gikk tilnærmet normalt. Fugler, biler, mennesker, regn. Alt fløy, kjørte, gikk, falt i tilnærmet riktig hastighet. Og da tilkatle jeg henne. Ziyi.

«Hei,» sa hun.

Jeg merket at stemmen hennes var ekstra langsom og dyp. Tiden var ikke helt ferdigstilt.

«Hei,» sa jeg.

«Du beveger deg rart,» sa hun. «Og hvorfor er stemmen din så lys?»

Selvsagt, tenkte jeg. For alle andre organismer må jeg ha sett ut som speedy gonzales på crack.

«Vent to sekund,» sa jeg, «så skal jeg ordne det.» Jeg tok frem klokken min og begynte å stille.

«Ordne hva?» Sa hun.

«Jeg har skrudd tiden sakte, så nå må jeg stille den tilbake. Jeg høres sikkert ut som en smurf for deg, og du høres ut som et troll for meg. Kan du bare snakke kontinuerlig slik at jeg får stilt tiden riktig?» Jeg begynte å stille- tikk, takk, tikk,takk, tikk. Hun pratet.

«Er du nå også så mektig at du kan stille tid? Du begynner å få fryktelig mye kontroll.»

Tiden hoppet midt i setningen slik at hun gikk fra å ha kjempedyp stemme til å høres ut som en smurf. Jeg lo.

«Hva er så morsomt?» Spurte hun. Hun hørtes helt riktig ut.

«Stemmen din skiftet pitch mens du snakket. Det hørtes fryktelig morsomt ut.»

Hun hadde rett, tenkte jeg. Jeg var virkelig blitt mektig.

«Jeg skjønner deg ikke,» sa hun. «En mann med den typen makt vil som regel umiddelbart omgi seg med vakre kvinnert. I alle årene jeg har kjent deg, har dette aldri vært tilfellet med meg.»

Jeg smilte til henne.

«Jeg blir ikke tiltrukket av vakre damer. Hvis det var tilfellet, hadde jeg jo ikke omgitt meg med deg,» sa jeg og forventet å høre latter. Jeg forsøkte å le litt selv. Hun så bare fornærmet på meg. Jeg fortsatte: «Det første jeg oppdaget da jeg våknet etter tapet av hukommelsen min, var en lapp hvor det stod: Dine lyster blir din undergang. Jeg tror det å omgi seg med vakre kvinner kan klassifiseres som en lyst. Jeg vil gjøre et unntak for deg.»

Hun smilte. Jeg smilte. Den rare sokkepersonen som fulgte etter oss mens vi gikk smilte.

Kapittel 24 - Klaus

2008-01-27T16:45:00.000-08:00

Guttene på bussen, Njård, Gullfisken og frøken Ellingsen. Alle hadde noe til felles som jeg fant virkelig interessant. Hva kunne det være?

En urban myte forteller om gullfiskens mangel på kortidshukommelse. Den forteller at gullfisken bare har tre sekunders hukommelse. Gullfisken har derfor ingen anger, og vil alltid se på verden med et ferskt syn.

Tre gutter satt på bussen og snakket om hvor morsomt der var å «blacke» ut når man er på fylla. Hvor du er og hva som hender rundt deg idet du kvikner til igjen blir en overraskelse. Et øyeblikk satt du og shottet halsbrennede vodka, i det andre øyeblikke sitter du og kliner med en pen jente. I mangel på hummelse ligger endeløse muligheter.

Hva vil hende hvis vi lærer oss å simulere denne glemselseffekten? Vil det gagne kunstnere? Kunne ikke det i prinspippet være interessant for dem å begynne på et maleri, for så å glemme tankene de hadde mens de malte? Hvis de hadde vært som gullfisken og hatt 3 sekunds hukommelse- eller nei, det blir for lite, si fem minutter, så kunne maleriet fått sin egen sjel: alltid i bevegelse og strippet for forutbestemthet.

Slike tanker gjorde jeg meg etter dvergen gikk. Alt gav mening. Hvis jeg bare kunne finne opp en pille som kunne slette all hukommelse innen en fem, ti minutter fra den ble spist, så kunne jeg tjent ufattelig mye penger.

Kanskje den til og med kunne bidra i kjærligheten? Si at du liker en jente, en god venninne, men du aner ikke hva hun føler for deg. Du kan slippe en pille i drinken hennes når du er på by'n, og spørre henne. Hvis du ikke har noe mulighet for å bli sammen med henne, så slipper du rett og slett å ødelegge vennskapet. Noe av det største problemet med å fortelle en jente at du har følelser for henne, er nettopp det å huske hvordan det var å få avslag i ettertid. Kanskje du kan ta en selv, og be en venn følge med, og fortelle deg at det gikk bra, hvis det gikk bra, og bare holde kjeft hvis det gikk dårlig? Men du vil fortsatt huske formålet med pillen... Jaja, så er det noen småproblemer å ta med i kalkulasjonen, men pillen vil fortsatt kunne ha en betydning.

Den kunne hete glemselspillen. En pille som sletter hukommelse.

Mulighetene åpnet seg opp mer og mer for meg, og jeg begynte å tenke. Hva er det i alkohol som har den slettende effekten? Hvordan oppnår jeg den?

Hvis dette funket, så kunne jeg bli usannsynlig rik på å selge det. Jeg hadde jo allerede lært litt om denslags bedrifter av metamfetaminsalget mitt. Hmm, tenkte jeg.

Hvor skal jeg starte? Tenkte jeg. Sprit! Jeg gikk på polet.

Kapittel 23 - Yuanjia

2008-01-27T16:41:00.000-08:00

Regnet var is: hardt, ubevegelig, stivt og stille. Det snødde ikke, det haglet ikke, men regnet var likevel is. Jeg var omgitt av frosne dråper. De svevet foran meg og gjorde det vanskelig å bevege seg. Jeg beveget meg sikksakk mellom dråper. Jeg hadde måtte forminske meg til et småkryps størrelse bare for å kunne bevege meg. Når jeg var liten var mellomrommet mellom dråpene mye større, men jeg måtte fortsatt bevege meg sikksakk for å unngå regnet. Jeg kunne ikke gå gjennom det, og jeg kunne ikke knuse det. Nei, regnet var ikke is. Is var kaldt, is var knuselig. Is var frossent vann. Dette var frossen tid: noenlunde det samme bare uten den kalde temperaturen.

Jeg dukket unna dråpene. Bare jeg kom borti en dråpe ville det smelle som om jeg gikk inn i en vegg. Jeg hadde forsøkt å blåse dem vekk, vri dem vekk og ødelegge dem, men det gikk ikke. Det absolutt eneste som beveget seg var meg, og jeg kunne ikke overføre min energi til noe annet, kunne ikke bevege noe. Ingenting er bevegelig hvis ikke tiden er der for å bevege det. Eller er det ikke akkurat det tid er? Bevegelse?
Jing Ke's teknikk fungerte altså ikke i praksis. Ønsket mitt var å forlenge tiden, gjøre den annerledes enn i virkeligheten. Jeg ønsket å kunne tilbringe flere dager her, og hadde derfor funnet en klokke og bremset den ned. Ved å bremse ned det som symboliserer tiden, hadde jeg bremset ned omgivelsene mine. Alt var urokkelig utenom meg. Jeg spant.

Omgivelsene mine endret seg. Jeg var stor. Jeg hadde raskt lært hvor jeg ikke burde befinne meg i en nedbremset verden: steder meg mye fuktighet, steder med mye støv eller generelt bare steder hvor det er mye små partikler. Ved å bremse ned tiden hadde jeg funnet ut mer om verden jeg befant meg i: drømmeverden består tydeligvis ikke av oksygen, molekyler og atomer. For hvis dette var tilfellet hadde jeg ikke hatt noen mulighet for å bevege meg.

Dette var egentlig logisk: dette var jo så vidt jeg visste en verden hjernen min hadde generert, en verden som ikke eksisterer fysisk. Hva denne verden var laget av måtte være noenlunde det samme som hva en tanke var laget av, og det ante jeg ikke. Jeg sluttet å filosofere og konkluderte raskt i dette: i og med at drømmeverden ikke eksisterer fysisk vil svaret på hva den er laget av ikke oppnås ved bruk av fysiske og matematiske utregninger, men heller ved hjelp av filosofiske refleksjoner.

Men denne verden måtte altså være enda mer annerledes enn jeg forestilte meg. Hvordan kunne jeg være i bevegelse mens alt annet stod stille? Hvordan kunne tiden være stoppet for alt annet enn meg? Ville ikke det bety at det var to tider samtidig? En for meg, en som fortsatt fungerte, og en for alt annet, som nå stod stille?

Jeg tilkalte Ziyi. Jeg brente henne inn i sinnet mitt, og lot meg selv suges i hennes retning. Hun var motivasjonen min for å stoppe tiden. Men nå stod hun foran meg. Og hun var is.

Selv Ziyi var is. Det eneste i denne verden jeg trodde kunne stamme fra noe annet enn fantasien min, var is. Alt arbeidet var forgjeves. Jeg hadde bremset ned tiden for å unngå å våkne, for at jeg kunne tilbringe mer tid med henne og lære henne å kjenne. Jeg hadde stoppet tiden for å finne ut hva hun gjorde i sinnet mitt. Nå ville jeg bare våkne. Jeg fant en klokke.

Kapittel 22 - Klaus

2008-01-25T06:23:00.000-08:00

Nyssgjerrigheten var uutholdelig. Her var jeg overbevist om at jeg begikk handlinger jeg absolutt ikke kunne ha begått tidligere, og så viste det seg at jeg i utgangspunktet hadde vært en svært spennende person. Jeg forsøkte å unngå å reflektere over fortiden min, men visse ting kunne jeg ikke få ut av sinnet mitt: Jeg hadde reist til USA og fått et navn tidligere: Evening Wolf. Dette kunne på et sært vis oversettes til Kveldulf. Dette var et navn frøken Ellingsen kjente til.

Kvinnen på hotellet var overbevist om at hun hadde møtt meg før, og snakket om at jeg hadde et forhold til en annen kvinne hun ikke ville ødelegge. Ergo måtte jeg ha hatt denne kvinnen med. Kunne det ha vært frøken Ellingsen?

Jeg satt på flyet fra Stockholm til Oslo og forsøkte å lese en bok av Márquez. Den var ikke så fryktelig spennende, og tankene mine begynte å vandre. Av en eller annen grunn sluttet jeg å tenke på fortiden min, sluttet å lese, og begynte å tenke på hvilken effekt det at Mikheil Saakasjvili vant presidentvalget i Georgia ville ha på samfunnsstrukturen. Jeg tenkte plutselig over at jeg absolutt ikke visste noe om Georgia, og at dette sikkert ikke stemte i det hele tatt. Jeg måtte ha drømt det, tenkte jeg. Men det måtte jo bety at jeg fortsatt drømte?
Jeg våknet. Flyet landet. Endelig hjemme, tenkte jeg. Borte bra, men Hjemmet er et fryktelig dårlig blad. Det er til og med dårligere enn Se & Hør.

Jeg hadde altså vært borte en uke. Jeg hadde nytt dager med peyote-rus, fajitas, burritos og solenergi. Slike fajitas var mye bedre enn de man lager selv i Norge. Jeg kom på en ting: Ermin og de andre dopselgerne hadde mest sannsynlig leitet etter meg mens jeg var vekke. Jeg lo. Huset mitt var mest sannsynlig rasert. Og så hadde de nok kidnappet noen de trodde jeg var glad i. Slik var det i hvertfall som regel på film.

Huset mitt var rasert. Kopper og fat lå knust på gulvet, tapeter var revet opp og møblene mine var ødelagte. Jeg lo. Tenk hvis de hadde kidnappet Njård? Jeg lo enda høyere. Jeg hørte knirking fra soverommet mitt. Jeg gikk inn. En dverg hoppet i sengen min. Jeg kastet en brødskive på ham.

Det var dvergen. Dvergen som hadde stått utenfor huset mitt og sagt at huset var hans, dvergen som hadde spionert på meg og som hadde sett på meg mens jeg hadde sex med frøken Ellingsen.

«Der er du, din lille rakker!» sa jeg. «Er det du som har rasert huset mitt?»

Han ble skikkelig sjokkert når han så meg. Han hadde hoppet i sin egen lille verden når jeg avbrøt ham. Eller store verden, kanskje? For verden må jeg være større for dverger enn den er for oss.

«Hv- hva gjør du her?» Sa han. «Skulle ikke du vært i USA for å finne navnet ditt?»

«Øhh... Hva gjør du her? Og hva vet du om det? Har du rasert huset mitt eller ikke?»

«Nei, huset var slik når jeg kom, sjef- jeg mener Klaus. Jeg mener ukjente menneske jeg har brutt meg inn i huset til.»

«Drop the act, mr. Tumlus, jeg ser ikke ut til å kunne unnslippe fortiden uansett. Kanskje du bare skal si hvorfor du lusker rundt, og så kan vi bli ferdig med hele opplegget.»

«Beklager, sjef, men det har du sagt at jeg ikke får lov til. Jeg er her bare for å hente noen dokumenter om forskjellige medikamenter. Men jeg kan si dette, sjef: jeg fikk helt jernteppe den dagen du møtte meg i døren, så jeg gikk for en internspøk du og jeg pleide å tulle med. Hele den greien med mishandlingen av damen og alt det. Så der er enda et oppklart puslespill.»

Jeg bestemte meg for at dvergen var overraskende kul, og at jeg skulle ønske han var vennen min igjen.

«Jeg vil helst gå nå, sjef, slik at jeg ikke klusser til visjonen din.»

Dvergen løp. Jeg var aleine.

Kapittel 21 - Yuanjia

2008-01-25T06:21:00.000-08:00

«Spinn,» sa den rare lille mannen.

«Hva,» sa jeg. «Spinn?»

«Spinn,» sa Jian Gong, og så reiste han seg og spant rundt 360 grader. Så satt han seg igjen.

«Hva er det for noe latterlig vas du har fått for deg nå? Spinn?»

Jian Gong reiste seg igjen. Han smilte bredere enn noen sinne. Så slo han meg. Jeg fløy bakover. Han satt seg igjen. Han smilte.

«Ah, ok. Spinn? I drømmen mener du? Som en tornado?»

Han nikket.

«Og det vil forlenge drømmen?»

Han ristet på hodet.

«Det vil hindre at jeg våkner når jeg kjenner at jeg våkner... Eller?»

Han nikket. «Ja.»

«Er det så enkelt?» Spurte jeg.

«Hvorfor skulle det være vanskelig? Spinn som en virvelvind når dagslyset begynner å treffe øynene dine. Så vil du kunne fortsette. Men det er en bakside: straks du spinner vil omgivelsene dine endre seg.»

«Men jeg vil jo uansett våkne etterhvert.»

«Ja.»

«Er det en mulighet for at jeg kan være i drømmen lengre enn jeg vanligvis er? At jeg kan være der i flere dager?»

«Den er verre. En mester ved navn Jing Ke fortale meg en gang om en teknikk han brukte, men den har aldri virket for meg. Han så for seg to pyramider som roterte mot hverandre. Etterhvert begynte han å se for seg flere pyramider inni pyramidene, som igjen roterte mot hverandre. Jo flere pyramider han lå til, jo treigere gikk tiden. I virkeligheten kunne han sove i et kvarter, men han hevdet selv at på disse 15 minuttene hadde han vært flere dager i drømmen. Han hevdet at det var fullt mulig å tilbringe årevis i drømmen. For meg har dette aldri vært mulig. Men hvem vet?»

Så hadde kanskje denne smilende munken noe for seg likevel. For hvert spørsmål jeg kastet mot ham, så det ut til at han hadde et fornuftig svar. Men roterende pyramider? Hvis måten å tilbringe lange tider i drømmen på er å skru tiden saktere, så er det vel kanskje smartere å visualisere en klokke som blir treigere og treigere?

Kapittel 20 - Klaus

2008-01-21T13:56:00.000-08:00

Det føltes ut som om jeg var naken. Trærne nærmet seg meg mer og mer og mer og jeg ble svimmel. Det var da skoen falt ned fra himmelen. Rett foran meg falt den og jeg ble grønn i ansiktet. Sverdet oppstod plutselig fra bakken og angrep skoen, når plutselig øyet mitt var i hånden min. Jeg begynte å spise på øyet, og plutselig visste jeg liksom mer. En padde fant seg veien inn i nesen min. Den gikk inn i nesen min og begynte å rotere. Tsjukk, tsjukk, sa det. Så gikk den ut av nesen min og begynte å grave i leggen min, men det brydde jeg meg slettes ikke om, for nå var ekkornet begynt å hoppe på skoen, og skoen ble plutselig grå, og plutselig kom det mange små krabber som sang. Krabbene gav meg en intens lykkefølelse, og det var da det skjedde.

Fotoboksen angrep meg. Den hoppet på meg som om den skulle være en forvrengt dverg, med hodet der armen skulle vært. Tre kinesiske aserbadjanere bet tak i hånden min og vridde den slik at det lå en krokodille i øyet mitt. Det var da han kom. Franskmannen som hadde drukket absinth. Han hadde så sterke rygghår at han bare kunne komme gående på ryggen, og hårene bar ham hele veien mot meg. Tastaturet til Fred M. Michaelsen danset samba i neseborene til en indisk elefant. Elefanten sang «la vita e bela» mens den spiste på tåneglen min. Da kom sneglen. Jeg har alltid elsket snegler, men denne sneglen spiste ikke, danset ikke, sang ikke, den bare spydde i håret til Hans-Arvid, mannen som stod over meg. En kaktus kom gående. Kaktuser hater jeg. Det er få ting jeg hater, men kaktuser misliker jeg spesielt sterkt. De slikker seg så ofte på ballene. Og jeg hater når de bjeffer, og så hater jeg når du drar fingrene dine gjennom pelsen deres for å klappe dem, og du blir fettete på fingrene. Denne kaktusen gikk heldigvis vekk. Så forsvant de andre en etter en, som om de aldri hadde vært der. Som om de aldri hadde sagt noe til meg. Som om de ikke likte meg lengre. Var det noe jeg hadde gjort dem, kanskje? De forsvant, og jeg ble helt aleine. Helt aleine i denne fryktelige verden. Ingen menneske på kloden fortjener en så psykedelisk opplevelse.

«No humanbeing should ever have to experience such a dreadful psychedelic experience. I mean, I didn't even get to know my true name! With that many weird animals and other chaotic characters it's impossible to figure out which one of them represents me.»

Den gamle indianeren så på meg.

«I told you so. I was quite clear when you first came here: you do the ritual once, then you can't come back. No matter how many times you come here, you've only got one name.»

Jeg stirret på den gamle mannen. Kanskje jeg burde ha oppsøkt fortiden min likevel?

«That you don't remember your name, doesn't mean it doesn't exist, young wolf of the evening.»

«Wolf of the evening?» Jeg måtte tenke. «Kveldulf?»

Han nikket. «That was the animal in your first vision. The name you were given. Your name, or at least a norwegian equivalant. It is also the only name you'll ever be given.»

Retongah tok plutselig form som en pingvin.

«Don't be so certain, old man. I think I might now just which name God has intended for me.»

Kaktusen mistet gradvis effekten sin, og alt som stod igjen foran meg var en gammel indianer. Jeg husket en drøm jeg hadde hatt noen ganger: en drøm om en pingvin som samlet steiner for å imponere en annen pingvin. Pingvin, tenkte jeg. Det er et navn som klinger godt.

Kapittel 19 - Yuanjia

2008-01-20T16:07:00.000-08:00

Bakken smeltet under meg, og jeg falt gjennom den. Jeg havnet i en slags svart lomme av tomhet, hvor bare jeg og sinnet mitt eksisterte. Jeg fikk armer, og straks like etter var beina mine der. Jeg laget en rift i luften og hoppet gjennom. Det var som om jeg hadde havnet på nordpolen i juletider. Et hvitt landskap med sukkertøy spredd i snøen rundt meg. Jeg tok snøen i munnen min og bestemte meg for at det var sukkerspinn. Interessant, tenkte jeg, men noe manglet. Noe hadde alltid manglet.

Kvinnen var totalt brent inn i hjernen min. Jeg fokuserte på bildet av henne med all min tankekraft. Jeg dro henne mot meg. Jeg tenkte og fokuserte og visualiserte og ønsket henne foran meg. Dette hadde jeg gjort nesten hver dag siden jeg først møtte henne. Denne gangen kom hun. Denne gangen stod hun foran meg.

«Hva tror du jeg er, en hund?»

«Hva?» Jeg ble helt paff. Skjønnheten hennes blendet meg, og jeg stod der forvirret og så på henne.

«Tror du jeg er hund? En adlydende slave som kommer straks jeg blir tilkalt?»

«N...nei,» sa jeg stammende. «Hva?»

«Forventet du virkelig at jeg skulle komme bare du tenkte på meg? Som en engel påkalt av guden sin?»

«Vel... ja? Det er jo det du er, er du ikke? Et ønske som bare kan oppfylles i drømmer? Så... hvordan kan du la være å adlyde? Ikke noe vondt ment, men er ikke det bare det du er?»

Hun ble plutselig fornærmet.

«Du forstår jo ingenting,» sa hun.

«Hjelp meg å forstå,» sa jeg.

«Det kan jeg ikke,» sa hun og sukket. «Jeg forstår det ikke selv. Du er ikke den eneste som opplever ubalanse. Du er i min drøm, som jeg er i din.»

«Ziyi,» sa hun.

«Hæ?»

«Navnet mitt. Jeg heter Ziyi. Du hadde glemt det, ikke sant?»

Hun så meg dypt inn i øynene.

«Ja,» sa jeg. «Jeg har glemt alt om deg, og alt om meg selv for den slags skyld.»

«Det skulle forblitt sånn,» sa hun. Hun tok et steg, og så fordampet hun. Vekke, uten et spor.

Jeg laget et mentalt bilde av henne og konsentrerte meg om å få henne hit. Hun kom ikke.

Jeg hadde påkalt bekjente i klosteret, fiktive skapninger, dyr og bygninger. De dukket alltid opp. Alltid.

Jeg våknet. Mester Huo stod foran meg. Enda en skikkelse stod der, bak Huo.

«Flott,» du har våknet. Dette er Mester Jian,» sa mester. Han henviste til mannen ved siden av seg: drømmeren Jian Gong.

Jian gong smilte, og satt seg ned foran deg.

«Hei lille gutt,» sa han. Interessant, tenkte jeg. Jeg visste ikke min egen alder, men jeg var garantert eldre enn ham.

«Hei Mester Jian,» sa jeg respektfullt. Noe var i gjerde. Jeg var spent.

«Jian vil ta seg av opplæringen din en liten periode,» sa Mester Huo. Han gikk ordløst.

«Hvor lenge?» spurte jeg.

«Så lang tid som trengs,» svarte Gong.

«Jeg forstår det slik at du er selvlært. Hva kan du?» Spurte han.

«Hva mener du?»

«Jeg mener, hvilke triks har du lært deg? Hvor lenge holder du deg i drømmen uten å våkne? Hvordan transporterer du deg til nye steder?» Gong var en smilende type. Det var stort sett det eneste uttrykket jeg hadde sett han ha. Smilehullene hans dekket nesten hele ansiktet hans.

«Vel... jeg bruker ingen teknikk for å komme meg inn i den verdenen. Stort sett skjer det hver gang jeg mediterer. Jeg... transporterer meg ved å rive hull i luften foran meg, og hoppe inn i dem. Da kommer jeg til en ny verden. Ellers flyr jeg stort sett.»
Han lo.

«Fortsett,» sa han.

Hva skulle jeg si? Hvor mye skulle jeg unnlate å fortelle? «Hvis jeg skal fly må jeg kaste meg utenfor stup, jeg klarer stort sett ikke å løfte meg fra bakken bare ved hjelp av tankekraft. Jeg kan tilkalle mennesker ved å fokusere på dem, jeg kan... sånne enkle ting som å gå på vann. Jeg kan manipulere omgivelsene mine. Jeg kan-»

«Kan du holde drømmen så lenge som du vil?» Det samme jævla smilet lyste opp i ansiktet hans. Selv når han var frekk og avbrytende.

«Nei.»

«Du har mye å lære.»

Kapittel 18 - Klaus

2008-01-19T18:41:00.000-08:00

Albuquerque, New Mexico. For et jævlig vanskelig navn å skrive, tenkte jeg. Nå hadde jeg jo ikke akkurat noen grunn til å skrive det heller, da, tenkte jeg.

Det var varmt der, og jeg skulle ønske jeg bare hadde blitt igjen i Chicago, Illinois. Der var det litt mildere temperert, og så kunne jeg synge: This is my kind of town, Chicago is... My kind of town, Chicago is. My kind of... people too, people who- du tar poenget. Frank Sinatra style.

New Mexico gav jeg faen i. Eneste fordelen var at de mest sannsynlig laget jævlig god taco her.

Jeg hadde fått en natt på hotellet, men som vanlig ble jeg vekket alt for tidlig av en eller annen gjøk. Denne gangen var det ingen referanser til Herr Vaffel, men bare en søt jente i 20 årene som hadde ringt meg og bedt meg komme ned i hotell-lobbyen.

«Welcome back, Mr. Fangback,» sa jenten.

«Fangebekk,» svarte jeg. «And I've never been here before,» svarte jeg. Det fikk være grenser for hvilken absurde hendelser jeg kunne ha gått gjennom tidligere. Dette kunne jeg definitivt ikke ha gjort før. «Are you the one I spoke with on the phone?» spurte jeg.

«Yup. The one and only. Since you've apparently never met me before, I should introduce myself.»

Hun rakte frem hånden.

«Jennifer,» sa hun. «Klaus,» sa jeg. Så tok jeg hånden hennes.

I en halvtime eller noe satt hun og forklarte meg hva som kom til å skje utover dagen, men alltid på min oppfordring. Hun var utålmodig og motvillig hele veien gjennom. Just like I like my women, tenkte jeg og lo for meg selv. Hun snakket om cherokee-indianeren Retongah(et navn som visstnok betydde 'søvnig,'» som skulle guide meg gjennom opplevelsen, lære meg å bruke peyote kaktusen og gjøre diverse ritualer for å sette meg i riktig stemning.

Jeg skulle visstnok ut I Chihuahua ørkenen for å oppnå den riktige spirituelle opplevelsen. Chihuahua er tydeligvis ikke bare en hund. Det er også en ørken hvor det vokser kaktuser med psykedeliske egenskaper.

«So, are you content now? Have you got all the information you need?» Sa Jennifer.

«You don't have to take that tone,» sa jeg. «When I first layed eyes on you, I was seriously contemplating on asking you out,» sa jeg. Jeg mente det. Den blonde søte lille frøkenen bare ba om å bli tatt av en «stud» som meg. Hun lo.

«Dream on, norseman. Anyway, I don't think your little girlfriend would like that too much.»

Ikke grav i fortiden, sa jeg til meg selv. Da jeg gikk ut, og hoppet inn i bilen til indianerer Retongah, begynte jeg å tenke: sjangsen var stor for å bli angrepet av en heftig dejà vu.

«You really want to know your name, boy? You shouldn't have come here, you know, it's just too dangerous. Well, suit yourself.» Indianeren gav meg noen tørkede kaktuser og ba meg spise dem. Her var vi: midt i en ørken hvor slike kaktuser vokser fritt, og så ba han meg spise gamle, tørre kaktuser, i stedet for alle de ferske som jeg omgav meg selv med. For en frekk mann.

Jeg hadde drukket ustyrtelige mengder vann på vegen hit, og hadde fortsatt med vann i lommelerke straks jeg kom ut i ørkenen. Plutselig hadde han angrepet meg og kastet lommelerken min.

«None of that, young wolf. This experience is supposed to be pure. You coming here already violates the tradition, but I won't have you contaminating it further. It's blasphemous, but damnit, you pay good money. And I'm broke right now. »

Snøapen snakket kryptisk. Jeg spiste kaktusene hans, og så begynte han å danse rundt meg. Han malte meg i ansiktet og hoppet i sirkler rundt meg og sang gammelt indianer vissvass. Så sovnet han. «Søvnig» var visst et velfortjent navn.

Jeg svalgte et par ekstra kaktuser som stod ferske i området rundt. Jeg hadde 10 meget interessante timer foran meg. Landskapet endret seg rundt meg. Jeg trippet.

Kapittel 17 - Yuanjia

2008-01-18T17:48:00.000-08:00

Jeg sparket eselet, og ble bevisst. Jeg var alltid kynisk når jeg styrte drømmer. Er det slik Gud er, tenkte jeg? Så allmektig at andres liv, tanker og bevegelser blir uvesentlige? Det som er ditt sinns kreasjon er ikke ekte, altså er det mindre verdt?

Jeg lettet fra bakken og fløy mot fjellene. En vakker ildslange beveget seg nedover fjellet. Den svinget som fjellets stier, men svevende over bakken. Vakkert og uforståelig. Mangelen på rasjonalitet og forståelighet er kanskje det mest tiltrekkende med en verden av drømmer. Jeg fløy nærmere. Fakler.

Slangen var ikke en lyskilde i seg selv: den bestod av små fakler som sammen skapte et belte av flammer. Jeg fløy nærmere.

På kloss hold var den enda underligere enn hva den hadde virket tidligere. Den bestod av blå, humanoide, vingede skikkelser. Jeg økte hastigheten, og braste rett mot dem. Jeg var blandt dem.

«Ey, kom deg unna, du blokkerer trafikken!» Sa en av de blå, og flere av dem knuffet meg idet de fløy forbi. De hadde rett. Alle de blå så ut til å fly i samme retning. Kun jeg fløy mot dem.

Jeg snudde, flydde vekk og fløy så lavt at jeg kunne kjenne gresset kile mot magen min. Jeg så et nytt fjell, det var som laget av mørkeblått glass. Jeg fløy over det og styrtet ned mot et vakkert tjern.

Jeg fløy så lavt at nesetippen min traff vanner, og lot hendene mine presse mot vannoverflaten. Det var da jeg så den: totempålen. Eller kanskje ikke helt en totempåle, mer firkantede, utsmykkede steiner stablet oppå hverandre. Jeg slo den ned. Steinene gikk rett til værs og deiset i bakken rundt i nærområdet.

«Ey, hva faen er det som feiler deg? Det der skal du rydde opp i.» Stemmen kom fra en liten hodeskalle som stod på en påle. Oi, tenkte jeg.

«Beklager så mye, kjære hodeskalle. Det skal ordnes.»

Denne verdenen virket mer kompleks enn det jeg forventet var mulig, tenkte jeg. Det virket som mer enn en verden underbevisstheten hadde laget for meg, tenkte jeg, og jeg plasserte steinene oppå hverandre igjen, slik som de hadde vært.

«Unnskyld, herr hodeskalle, men jeg har et lite spørsmål,» sa jeg.

«Greit nok det,» sa hodeskallen.

«Hva er denne verdenen for noe, egentlig?»

Hodeskallen så på meg.

«Dette er en verden som ble konstruert av østerrikeren Friedrich Kügel i 1649. I alt skapte han syv slike verdener, og selvsagt krever hver av dem den riktige formen for nøkkel-»

«Nøkkel?» Sa jeg. «Jeg har ingen nøkkel...»

Straks jeg sa dette ble jeg sugd tilbake i min normale tilværelse, som om jeg hadde røpet meg.

«Mester,» sa jeg idet jeg våknet til. Huo Endi løftet blikket mot meg.

«Ja?» Sa han.

«Disse verdenene jeg besøker... er det en mulighet for at de er ekte?»

Han lo.

«Definer ekte! Er det ikke en mulighet for at verdenen vi lever i er konstruert av en annens drøm? At straks han våkner, så forsvinner alt rundt oss? Se på det slik: jeg kan skille virkeligheten fra drøm, ergo kan aldri en drøm være virkelighet. De er begge motstridende begreper. Men det er vel ikke det du lurer på?»
Det var det ikke.

«Nei, det er det ikke. Jeg lurer på om det er en mulighet for at menneskene og skapningene jeg treffer kan tenke som jeg gjør, om de er bevisste selv, eller om det er sinnet mitt som styrer dem...»

Han tenkte. Jeg tenkte. Hvorfor hadde ikke kvinnen oppsøkt meg igjen? Det hadde vært to uker siden sist nå. Jeg kjente ikke en gang navnet hennes.

«Du har en sjelden gave, min gutt. Å være bevisst i drømmer er en gave som du bør ta vare på. Slik jeg ser det vil det være slik: underbevisstheten din skaper en verden som du trer inn i: du vil være deg selv, men med redusert hjernekapasitet, stemmer ikke det?»

«Jo, jeg er faktisk ganske dum, og ganske kynisk når jeg styrer drømmene.»

«Vel, da er det jo en mulighet for at en verden blir skapt hvor vesener er selvbevisste. Tenk deg om, du vet jo ikke om jeg er selvbevisst, eller om jeg er en maskin, vet du?»

«Nei, det stemmer nok.»

«Da ville jeg tenkt slik: grunnet mangel på kunnskap, bør du nettopp gå ut ifra at de er vesener med tanker og følelser. Kanskje ikke livene deres tar slutt selv om du lukker øynene. Du vil være din egen gud i en slik verden. Med dette kommer et enormt ansvar. Husk hva Jian Gong sa: Balanse er nøkkelen. Hjalp det?»
Jeg sukket. «Det er bedre enn ingenting.»

Men drømmejenten min, tenkte jeg. Kan jeg finne en vakrere jente enn den hjernen min kan konstruere?

Kapittel 16 - Klaus

2008-01-17T16:14:00.000-08:00

Jeg fløy for andre gang. Først fra Oslo til Stockholm. Nå var det fra Stocholm til Chicago. Jeg skulle til Alberquerque, New Mexico, hvor skulle jeg avvente mer informasjon. Dette betydde enda en flytur. Helvetes tungvint, tenkte jeg. Skulle ønske jeg kunne fly på ordentlig. Ikke bli bært av disse stygge drogene.

Jeg ble sittende å overhøre de latterligste samtaler. De fleste rundt meg hadde venner eller iPOD'er. Jeg hadde en bok om lykketroll gjennom tidene. Kanskje tidenes latterligst bokvalg. Hva kan jeg si? Lykketroll er fete. Men det var alt jeg hadde. Dessuten var den skrevet for barn, så jeg gikk lei etter jeg leste den for fjerde gang. Jeg skulle tatt med en bok av Gabriel García Márquez. Jeg kunne lest om Buendía familiens mange generasjon i bygden Macondo. Det var i hvertfall det mannen ved siden av meg gjorde, og han virket uhyre interessert. Forbanna 17 timers flytid. Jeg fløy som sagt. Og det søg.

«Ja, fy faen,» sa en av de brautende bergensguttene foran meg.

«No shit,» sa den av guttene som forsøkte å være hip hele tiden.

«Jammen seriøst- den var the shit.» Sa en annen som var litt halvhip.

«Sjølvaste driten,» sa en tredje gutt, og av en eller annen grunn på en slags rar nynorsk, og med rulle-r. Det var første gang i samtalen han hadde gjort det.
«Flyere enn smekken min,» sa den hippeste av dem. Hva faen skal det bety, tenkte jeg.

«Aight, uansett. Så eg fyrte på med ufattelige mengder shots. Dokkar huskar det, sant?» Sa den tredje gutten igjen, men nå snakket han bergensk igjen.

«Jepp.»

«Mhm.»

«- så greien var den, at straks eg reiste meg. Eg blacket helt ut. Akkurat som om jeg var fjortis igjen, helt svart.»

«Ah, det e' så fett.»

«Knusefett. Word.» Glem det... alle prøvde tydeligvis å være hippe. Det var faktisk vanskelig å skille dem etterhvert.

«Og du husker ingenting siden?»

«Jo, sjekk... det som e' så fett. Eg kom til, sant? Wham, eg var der igjen, ble bevisst lissom. Så merket eg det: eg satt å klinte med den diggeste tøsen på festen.»

«Du flipper!» Hmm, tenkte jeg. Hva hadde en delfin med saken å gjøre?

«Nei! Eg blacket ut i fem minutt eller nokke, uansett... I mellomtiden hadde eg funnet en jente, sjarmert hon i senk. Og begynt å rote med hon!»

«Sykt lattis! Maks oppsig, då.» Hmm, tenkte jeg. Oppsig? Motsatte av nedsig? Var disse gutta virkelig bergensere? Hvor ellers kunne de komme fra?

«Knusefett.»

«Fikk du deg noe? Vi så jo deg isje resten av kvelden.»

«Nei. Hon ble med meg hem, men... Eg... var for full til å få an opp.»

De knakk sammen i latter. Jeg hang meg på. De snudde seg og så rart på meg. Den ene gutten stirret intenst på nesen min. Jeg fikk lyst å slå ham.

Visse ting druknet i den heslige bergens sosiolekten deres. Men inni alt dette lå det noe uhyre interessant: Det var dette med hukommelsen igjen. Det var dette med gullfisken. Det var dette med hvor uhyre interessant mangel på hukommelse kan være.

Jeg fløy, nevnte jeg det? Jeg fløy, jeg hadde ingen mp3 spiller, og den eneste underholdningen på flyet var en film med Keira Knightley, og en eller annen inder som spilte fotball. Jaja, tenkte jeg. Kanskje jeg får se dem naken. Plutselig ringte en bjelle for meg. Ordet BOP var blitt nevnt av en av guttene foran meg. Jeg klarte ikke å fokusere: heite jenter spilte fotball på skjermen foran meg.

Fuck BOP.

Kapittel 15 - Yuanjia

2008-01-16T16:55:00.000-08:00

Kreftene var mektigere enn jeg overhodet hadde forestilt meg for bare en måned siden. Hva kunne jeg ikke gjøre? Jeg gikk gjennom vegger, på vann, mellom verdener. Jeg fløy, jeg skapte, jeg gjorde opp til ned, og forandret all gravitasjon. Jeg var gud.

Likevel våget disse små guttene, disse guttene min hjerne hadde skapt, å trosse meg. Å sjikanere meg, å fornærme meg. Jeg hadde bare gått rolig forbi, og så hadde de ledd av meg, kalt meg drittsekk og virkelig vært slem. Jeg ble sint.

Før jeg tenkte meg om lot jeg hendene mine gli foran meg. Før jeg fikk tenkt meg om hadde jeg vridd ansiktene deres ugjenkjennelige. Uten i det hele tatt å berøre dem fysisk hadde jeg hørt dem hyle i smerte, og tilintetgjort dem. Trodde jeg.

Bakken ristet. Flammer forgylte himmelen, og umenneskelige skrik fylte omgivelsene mine. I horisonten kunne jeg skimte en fryktingytende demon. Jeg var dens skaper, så hva var vel frykt for meg? Småguttene oppstod igjen, denne gangen som små demoner. Små monstre. Før jeg visste ordet av det, var hele landskapet fylt av dem. Monstre, demoner, flygende og på bakken. Hva hadde jeg gjort? Forstyrret en slags balanse? Var det slik Satan oppstod? Oppstår ondskap når en gud misbruker makten sin?

Jeg slo demonene unna, og kastet meg utfor en klippe. Drømmere har sine tips og triks: for visse drømmere er det svært vanskelig å løfte seg fra bakken for å fly, da dette strider mot hjernens logikk. Hvis en da ser for seg at det er en klippe foran seg i landskapet, så oppstår den. Kast deg utenfor og fokuser på å fly, så vil du fly.

Jeg falt nærmere og nærmere bakken. Farten bremset stadig opp. Idet den ene foten min nådde bakken, skjøt kroppen min fart, og jeg fløy. Jeg gled mot himmelens skyer, og solens varme. Så kom en demon i veien. Jeg sparket den i ansiktet, ingenting skjedde, jeg slo den i øyet, ingenting skjedde. Et sverd, tenkte jeg. Jeg trenger et sverd. Jeg tenkte så hardt jeg kunne. Sverdet kom ikke. Hjernens naturlige logikk satt sperrer for meg.

På bakken under meg stod bygninger i fyr og flamme. Landets innbyggere, mitt lands, min hjernes innbyggere, ble tent på, stukket... og drept.

Sverdet manifisterte seg. Det stod i fyr, slik som bygningen under meg. Jeg var himmelens helt, bevæpnet med et sverd av ild. Jeg svingte det mot demonen. Han kløyvdes i to.

Jeg landet. En fryktelig, svardkledd demon stod foran meg. Ansiktet hans var forvridd og forbrent. Jeg angrep. Ingenting skjedde. Jeg svingte sverdet mitt, ingenting skjedde. Han var immun. Hvis jeg ikke gjorde noe snart, ville jeg dø. Dø... altså våkne. Miste den verden som var min. Gå over til den verden som var Gud sin.

Et lyn traff demonen. Han sprengte. Dette var ikke noe jeg hadde gjort.

Hun løp. Silkekjolen hennes blafret i stegene hennes. Jeg gled etter henne. Ut av ingenting hadde denne kvinnen oppstått, og tatt seg av noe ikke en gang jeg hadde kunnet takle. Nå stoppet hun opp.

Armene hennes løftet seg, og hun fokuserte. Et lys flashet. Balansen var opprettet. Ingen demoner, ingen monstre, og ingen hus i fyr og flamme.

Jeg fløy mot henne.

«Well, you haven't changed,» sa kvinnen.

«Who are you?» sa jeg. «Who are you, you who can step up and win, where the god of this world fails?»

Hun lo. Hun var vakker.

«Hvorfor snakker vi engelsk?» Sa jeg. «Du er jo åpenbart kinesisk.»

«Interessant,» sa hun. «Du har tydeligvis endret deg mer enn forventet. Du har altså lært kinesisk?»

«Hva vet du?» sa jeg. «Du er bare et element av min fantasi. For alt du vet kan vi snakke portugisisk. Du er bare en del av en verden hvor jeg kan leke gud.»

«Guds rike strekker seg lengre enn du tror. Du er arrogant hvis du tror fantasien din er din egen, og at makten din spenner over hele hjernens rike» sa hun. Hun var pen. Hun var som de i tempelet, de som omgav meg. Mørkt hår, liten og kinesisk. Jeg hadde sett henne før, tenkte jeg. Slik det ofte er med drømmer: ulogiske ting blir logisk. Mye endrer seg når man styrer en drøm, men ikke alt. Alt ble hvitt.

«Faen!» Sa jeg. To år var gått siden jeg kom til tempelet, og jeg hadde lært mye, men denne typen avbrytende oppvåkning var alltid like irriterende.

«Yuanjia,» sa Mester. «Den typen språk vitner om en ubalansert mentalitet. Behersk deg selv.»

Jeg forstod dem nå, disse oransje mennene. De hadde tvinget met til å lære å skrive, og de hadde lært meg kaligrafi. Det var fryktelig kjedelig, men nødvendig. Jeg forstod stort sett nødvendigheten i oppgavene jeg fikk. Yuanwu tempelet var greit sånn sett. De påtvang meg aldri noe jeg ikke forstod nødvendigheten i. Vel.. jeg fryktet fortsatt at det å få steiner slent i hodet mitt ville gi meg hjerneskade, men stort sett så jeg på det positive i situasjonen: jeg ble jo stort sett herdet. Men utover å trene med å slå på planker og herde meg selv, fikk jeg aldri delta i treningen de andre munkene drev med.

«Hvorfor får jeg aldri trene med de andre?» Spurte jeg.

«Når du kom hit, utfordret du den sterkeste av elevene til å slåss mot deg. Han nektet, men du angrep likevel. Han ble stygt skadet. Vi ønsker å ballanserere deg først. Dette gjør vi gjennom meditasjon. Men for å få et riktig ballansert sinn, må du også få en ballansert kropp. Derfor trener vi deg samtidig.»

Jeg lo.

«Men jeg får jo aldri til å meditere. Jeg ender jo alltid opp i en drømmeverden.»

Han myste med øynene når han så på meg.

«Alt har sin årsak. Du er ikke den eneste her som gjør det. Jian Gong har studert deg når du gjør det.»

«Jian Gong?»

«Disse verdenene. Er de balanserte?»

«Hva mener du?»

«Er de gode?»

«De er det jeg vil de skal være.»

Han sukket.

«Jian Gong hadde rett. Du må lære deg å balansere dem. Prøv å observere i stedet for å styre, sier han. Jian Gog sier: 'En drømmer må lære seg å la drømmen gå sin gang. Ved å gjøre dette vil han balansere sitt eget vesen, så vel som drømmen.' Straks Jian Gong sier at du er klar, skal vi gå over på de basiske prinsippene innenfor Ch'an-meditasjon.»

Jeg trente resten av dagen. Tankene mine vandret til en verden full av drømmer, så vel som en fortryllende vakker kvinne med store, runde øyne. Hva het hun?

Kapittel 14 - Klaus

2008-01-16T16:10:00.000-08:00

«Hallo,» sa personen i andre enden. Det var en dame.

«Ja, hallo, ja,» sa jeg. «Mitt navn er Klaus Fnurt Fangebekk, og grunnen til at jeg ringer er at jeg fikk en rar lapp i posten,» sa jeg spørrende.

«Du gjorde det, ja?»

«Ja du skjønner, på lappen jeg fikk stod det at jeg skulle ringe dette nummeret.»

Det ble en pause.

«Hvilket nummer var det?»

Jeg måtte sjekke.

«Vent lit... Jo... Her står det. Nummeret er: 87360251.»

«Jo, det er vårt nummer,» sa hun. «Hva mer stod det?»

«Jo, det stod: Ødemarken er et interessant sted hvor man kan oppdage sitt indre selv. Det er også et sted hvor man kan spise kaktus.»

Damen ble stille et øyeblikk.

«Vent litt, la meg sette deg over til vår avdeling i USA.»

«Hvorfor-» Det ble stille i andre enden. Jeg ventet litt.

«Magic-cactus-desert-experience, how may I help you?» Sa enda en dame.

«Hi, well... I'm not sure, really, I just got this note about some kind of... way to find yourself using some kind of drug... in the desert?»

«Yeah, sure... I was told you were calling from Norway, is that right?» Sa damen.

«Yeah, that's right... Could you tell me some more about the services you offer?» Sa jeg. Fordømte engelsken, altså. Jeg hørtes sikkert helt fryktelig ut.

«You have a great accent, by the way,» sa damen. Jeg rødmet. «So, yeah, the services are not necessarily about discovering yourself, but more about finding your true name and your power animal. It's pretty much just some newage bullshit. I won't lie to you, it's pretty much just having a nice psychedelic trip and expanding your horizon. The man in charge of the operation is just a native american con-artist, you know how they are.»

Nei, tenkte jeg, det vet jeg absolutt ingenting om. Jævla rasist... Men hun hørtes temmelig hot ut.

«Fine with me... where are you located?»

«Well... You'll be going to New Mexico. I'll transfer you to the person you first got in touch with so arrangements can be made.»

Det ble stille i andre enden.

«Har du fått den informasjonen du trenger?» sa den norske damen.

«Tror det.»

«Når vil du reise?»

«Så raskt som overhode mulig.»

«Det blir dyrere.»

«Det gir jeg faen i.»

«Onsdag.»

«Fett nok.»

«Jeg sender deg all informasjon på e-post. Ha en fin reise.»

«Snakkes.

«Neppe.»

«Fuck deg.»

«Takk.»

«Hadet.»

Hun la på.

Kapittel 13 er ikke om Klaus

2008-01-15T14:16:00.001-08:00

Jeg ble bevisst. Fett, tenkte jeg.

Jeg åpnet en rift i luften foran meg. Luften ble revet opp med et smell i det lydløse landskapet, og et svart intet stod foran meg. Jeg gikk inn. Denne verden var annerledes, tenkte jeg når jeg hadde fått sett meg litt rundt. Jeg hadde havnet i en tegnet verden, med tegnede trær, tegnede biler og tegnede mennesker. Fett, tenkte jeg. Skikkelig Disney.

Jeg strakte hånden foran meg og fokuserte all min energi mot å bøye treet. Treet ble vridd mer og mer rundt, og ble tvinnet rundt et annet tre. Jeg bøyde dem sammen helt til de formet et hjerte. Jeg drømmer, tenkte jeg, så hvem er det å imponere her? Kjedelig, tenkte jeg. Alt er tegnet, tenkte jeg. Kjedelig, tenkte jeg, og manipulerte sinnet mitt til alt ble virkelig, og tegnede trær og tegnede biler ble virkelige trær og virkelige biler. Fett, tenkte jeg: Dette har jeg ikke gjort før.

Jeg åpnet en rift til, og hoppet inn. Jeg ble straks sugd inn i den, og merket at jeg falt og falt nedover, som om jeg falt fra himmelen. Jeg landet.

Rundt meg gikk rare vesener formet som sokker. De hadde øyne, og munn, og de var til og med større en meg, og der gikk de rundt og gjorde verdagslige ting. Jeg gikk inn et annet romm og så at jeg var i en operasal. Sokkene satt der med sine små monokler og kikkerter, og noen av dem hadde slips, og på scenen stod det to sokker og lagde rare brommelyder. En sokk gikk raskt mot meg, og han begynte å brumme. Bakken ristet under meg. Jeg våknet.

Mesteren satt foran meg. Han fokuserte blikket på meg, og han begynte å snakke. Jeg forstod ingenting, for han snakket et annet språk enn meg. Hvilket språk dette var hadde jeg ingen aning om. For et par måneder siden hadde jeg våknet opp i dette tempelet med kun en liten lapp i lommen. På den stod det:

«Dine lyster blir din undergang. Ikke oppsøk fortiden din.»

Jeg hadde forsøkt å skrive det hele på nytt, og da hadde jeg forstått at det var min egen håndskrift. Dette plaget meg inderlig. Jeg forstod ikke språket til menneskene jeg omgav meg med, jeg så annerledes ut enn de fleste rundt meg, og jeg kunne altså ikke oppsøke fortiden. Hvilket land var jeg fra? Hvorfor husket jeg ingenting? Jeg sukket. Mannen stirret på meg.

Mannen, og andre oransjkledde menn hadde tatt seg av meg mens jeg var her. De hadde alle sammen trangere øyne enn meg, og de var alle skalla. De gav meg mat og husly, og de snakket med meg regelmessig. Etter to måneder hadde jeg dessverre bare plukket opp deler av det de sa. De lagde veldig mange uforståelige lyder, men de viftet også mye med hendene. Denne mannen satt altså og så på meg, og så fortsatte han å snakke mens han veivet fram og tilbake med hendene. Jeg ressonerte meg fram til at han sa:

«Du sovnet. Du er ikke fokusert nok i arbeidet ditt. Du må fokusere.»

For to måneder siden hadde jeg altså våknet opp her, og så hadde jeg møtt de oransje kledde mennene. De hadde fått meg til å slå mye rundt i luften og på planker og sånn, og så fikk de meg til å sitte og krysse beina mens jeg sa «aah... aah.... aah..» flere ganger i rytme. Det hadde gjort meg kjempeavslappet, og til tider følte jeg meg som jeg svevde. Det føltes som om jeg gradvis forsvant fra kroppen, og kroppen ble tyngre. Til slutt var det som om jeg svevde ut av den, og så skjedde sånne ting som at verden ble tegnefilm, og jeg kunne fly, hoppe gjennom verdener og møte sokkemennesker. Jeg ble bedre og bedre for hver gang.

Den gamle mannen reiste seg. Jeg fulgte etter ham. Vi satt oss ned på hver vår stubbe, og nå skulle vi gjøre dagens mest smertefulle rituale: slå oss selv i hodet med steiner.

Kapittel 12

2008-01-14T15:49:00.000-08:00

«Hallo, sjef.»

Hvem det nå enn var som hadde ringt meg ble stille.

«Ha...llo?» Sa jeg.

Han var anpusten.

«Jeg klarer det ikke mer, sjef. Jeg må treffe deg, jeg klarer det ikke på egenhånd, jeg vet du sa jeg måtte ta over, jeg vet det, jeg vet det, men nå er det så mange folk som skal ha tak i meg og alt er kaos, og jeg trenger deg mer enn noen sinne! Jeg er ikke skapt for dette! Visjonen var din, og jeg klarer ikke mer, jeg-» Han stoppet brått opp.

«Sjef. Du sa at hvis noe slikt skjedde, så skulle jeg ikke oppsøke deg, men jeg klarer ikke dette, jeg- klarer.. ikke.. dette.» Hvem faen var dette?

«Øøhhh... Hvem faen er du?» Sa jeg.

«Gl- glem det,» sa han.

«Glem hva?» Sa jeg.

«Jeg må ha ringt feil nummer,» sa han. Han lå på. Han hadde definitivt ikke ringt feil, det var sikkert. Men jeg kastet tanken fra meg. Han hørtes ut som en tulling uansett, så hvem han var var meg likegyldig. Fortiden suger uansett, tenkte jeg. Men jeg hadde telefonen i hånden. Jeg benyttet anledningen til å ringe nevøen min.

«Njård, hva skjer, man? Min gode mann, min gode snille nevø. Jeg bare ringer for å si sorry,» sa jeg. Jeg hadde mye å dekke over. En ekte onkel spør tross alt ikke nevøen sin om å prøve farlig dop. Nå anså jeg ikke meg selv som en ekte onkel heller. Men jeg hadde en skjult agenda.

«Ah, men du er ikke tilgitt enda. Problemene er fortsatt tilstede,» sa han.

«Hvilke problemer?» Spurte jeg.

«Øhh.. Angelica har fortsatt dumpet meg,» sa han irritert. For en drittunge, tenkte jeg. Er irritert for sånne småting.

«Hva har det med saken å gjøre?» Sa jeg.

«Forbannade. Du ringer for å si unnskyld fordi du ikke gav meg rådene og ba meg komme meg til helvete ut, ikke sant?» Sa gutten. Eller spurte. Alt ettersom.

«Øhh.. jeg ringer for å si unnskyld for at jeg ba deg røyke «meth».»

«Hæ? Øh, ikke vri deg unna. Vil du gi meg tipset eller ikke?»

«Øhh.. nei!»

«Hva mener du om at du ba meg røyke «meth»? Som i «crystal meth?» Hæ? Ikke vri deg unna, dette er ikke situasjonen til å vri seg unna,» ytret han. Hva faen var det som gikk av han? Gullfisk, tenkte jeg. Faen så mange gullfisker det er her i verden. Hadde han glemt det? Fuck it, tenkte jeg, la oss presentere vår skjulte agenda.

«Du vet ikke tilfeldigvis hva BOP er, gjør du?» Spurte jeg.

«Hva, hæ... nei... nei, slikt ville jeg aldri funnet på å drive med. Nei, hva er det du beskylder meg for, jeg-» Sa gutten skyldig.

«Jeg anklager deg ikke for en dritt. Det er et ærlig spørsmål. Hva er BOP?»

Gutten svarte ikke. Han holdt stille et par sekund. «He...He...He,» Lo han ondskapsfullt.

«Du gir meg tips, jeg forteller om BOP. Grei deal?»

Forbanna drittunge. Tok han den tonen, så fikk han faen meg i hvertfall ingen tips.

«Blackmail funker ikke. Sorry gutt. Hadet.»

Jeg lå på. Fuck BOP, tenkte jeg. De gutta hørte dessuten fortiden til. Det ville være hyklerisk av meg å jobbe for dem. Ville de ha BOP fikk de gå annensteds. Hmm, tenkte jeg.

Hmm... Hmm, tenkte jeg. Kanskje jeg skal spise fluesopp og gå en tur i skogen? Jeg hadde jo tross alt mobilen i hånden. Jeg slo inn numrene. Hmm, tenkte jeg. Hmm.

Kapittel 11

2008-01-12T16:09:00.000-08:00

Jeg våknet. Lyder. Fra badet?

Jeg skyndtet meg opp av sengen, naken som vanlig, og inn på kjøkkenet. Hva faen gjør jeg her? Tenkte jeg. Jeg skulle jo på badet!

Jeg gikk inn på badet, og en skikkelse streifet forbi meg, og forsvant lydløst ut vinduet. Jævla ninjaer, tenkte jeg, alltid så uhøflige. De hilser uansett aldri. Jeg mener, enøyde pingvinfangere er gale, men disse ninjaen altså. Jeg var visst fortsatt litt i drømmeland. Jeg hadde drømt om enøyde pingvinfangere, og de hadde vært skikkelig uhøfflige. Dessuten hadde de hatt katter som bet meg i føttene, og jeg hadde blødd. Kattene var værst. Ninjaer er en ting, men katter altså, de-

Tankeprosessen min ble avbrutt. Det var skrift på veggen som var vis à vis speilet mitt. Skriften var bakvent, slik at jeg måtte lese det i speilet. Jeg hadde forventet en «redrum-situasjon,» men det stod bare:

Paulus har talt:

Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet.

Jeg tror på frihet

Jeg håper på likhet

Jeg elsker brorskap

Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet.

Men størst blant dem er kjærligheten.

Mvh den du tydeligvis ikke vet hvem er, i og med at du ikke har kontaktet meg. Dust.

Jeg ble stående å lese. For en idiot, tenkte jeg. Hvis han absolutt ønsket at jeg skulle snakke med ham, så kunne han vel ha ringt. Rare konspirasjoner, tenkte jeg. Først kommer han med meldingene rett etter nynorsk folkene, som om han var en av dem, så kom han etter de hårløse, som om han var en av dem. Så var det spaden som stod plassert under skriften. Den kunne vel ikke ha noen nyttig funksjon?

Frihet, likhet og brorskap, tenkte jeg. Størst blant dem er brorskapet? Hadde jeg kanskje en bror? Faren til Njård, kanskje? Den slags kryptisk idioti gad jeg ikke stresse med, dessuten måtte jeg skaffe meg søvn, tenkte jeg.

Jeg våknet av tusling utenfor vinduet. Denne gangen var det allerede dag, så jeg ble ikke fratatt nødvendig søvn. Voldsomt som ting skal vekke meg, tenkte jeg. Folk som vekket meg var til og med verre enn enøyde pingvinfangere. Jeg hadde drømt om enøyde pingvinfangere igjen. Jeg hadde møtt en enøyet pingvinfanger i afrika, en som virkelig hadde plaget meg. I denne drømmen var jeg en pingvin. Jeg drømmer ofte at jeg er pingviner, men ikke så ofte om enøyde pingvinfangere. Denne gangen var jeg en sånn liten pingvin som samler steiner for å få damer. Jeg hadde laget et stort tårn av steiner, og jeg hadde øynene på et skikkelig vakkert pingvinkvinnfolk. Jeg er ikke tiltrukket av dyr i det virkelige liv, men når man drømmer at man er en pingvin, så tenker man som en. Her var det varmt, hadde jeg tenkt. Jeg var jo tross alt i Afrika. Jeg og mange andre pingviner hadde rømt fra dyreparken, og nå var vi i afrika. Den enøyde pingvinfangeren slo ned steinene mine og lo av meg. Han sa at jeg aldri ville få en lekker pingvin som henne. Kanskje han var litt tiltrukket av dyr? Denne drømmen tolket jeg som et symbol på min seksuelle frustrasjon, og kanskje pingvinfangeren var et symbol på fortiden min, ettersom fortiden min hadde ødelagt for forholdet mellom meg og fru Ellingsen. Det er også mulig at drømmen bare handlet om pingviner og enøyde pingvinfangere. Det er nok mer sannsynlig.

Jeg kastet på meg klær og løpte ut. Postkassen min var åpen. Der lå det to lapper. På den første stod det:

«Ødemarken er et interessant sted hvor man kan oppdage sitt indre selv. Det er også et sted hvor man kan spise kaktus. Ring 87360251»

På den andre lappen stod det:

«Her er 5000 kroner. Takk for arbeidet – Ermin.»

Det lå ikke penger i postkassen. Han som hadde lagt den andre lappen i postkassen hadde mest sannsynlig tatt pengene den første lappen refererte til. Kjipt, tenkte jeg. Hmm, tenkte jeg. Kanskje jeg skal reise ut i ødemarken og spise kaktus?

Kapittel 10

2008-01-11T16:03:00.000-08:00

«Bunto Vaffel, tipper jeg?»

Jeg våknet brått. Det stod en stor skalla mann med store skalla menn bak seg på soverommet mitt. Det var ikke de dresskledde mennene det hadde vært forrige gang. Jeg gnikket meg hardt i øynene.

«Du jobber for meg nå.»

To av mennene rev meg opp av sengen, og jeg hadde som vanlig ikke boksershorts på meg.

«Hører du??? Du jobber for meg nå, og du skal produsere mer og mer, helt til gatene vrimler av BOP'er, og fortjenesten er fra nå av min. Du er slaven min.»

Jeg stirret blankt på dem. De virket seriøse, men mangelen på forståelse av situasjonen gjorde det umulig for meg å reagere skikkelig. En ting slo meg: han snakket ikke nynorsk. Forrige gang Vaffel var blitt nevnt hadde det blitt snakket nynorsk.

«Hvem er du, hvem faen er Bunto Vaffel, og hva er en BOP?» sa jeg. Jeg forsøkte å høres respektfull ut. De kunne vel ikke vite om labben enda, kunne de? Var det det de var ute etter? Metamfetamin?

«Morsomt.» Han så stygt på meg. «Gutter, ransak hele huset. Vi trenger BOP, og vi trenger det nå.»

Jeg så forvirret på ham.

«Jeg vet ikke hvem denne Bunko Vaffel er, men hvis dere er ute etter ham, så er dere kommet feil.»

Jeg fikk et kraftig slag i trynet.

«Hvem av dere som er Vaffel angår ikke meg. Deg, han andre, Gulars, Paven, jeg gir faen. Jeg er her for BOP, og du skal lage det for meg.»

Av frykt for å få enda et slag, unlot jeg å spørre ham hva faen bopp var for noe. Hva disse gutta var ute etter var meg likegyldig, så lenge de ikke forstyrret met-produksjonen min.

«Ermin! Ingen BOP her, men ta en titt på dette.» Denne skalla gorillaen overrakte en met-krystall til sjefen sin.

«Interessant,» sa mannen de kalte for Ermin. «Fant dere mer av det?»

«En god del, sjef. Er det salgbart?»

«Definitivt salgbart.» Han henvendte seg til meg: «Sorry vaffel, pannekake eller hvilken faen som helst navn du går under, men vi blir nødt til å konfiskere dette. Det er kanskje ikke BOP, men det får duge for nå. Jeg kommer tilbake om en uke. Da vil jeg ha BOP. Ikke ta feil, litt av dette er også greit, men fokuser på BOP. Sjekk postkassen din i morgen, du vil få betalt. Kæsj månney. Aight, peace.»

De forsvant. Endelig hadde jeg skaffet meg en sikker inntektskilde, altså en som jeg stod for selv, og så kom disse fæle menneskene og ødelagte alt. Og de spurte at på til om Bopp. Jeg søkte på wikipedia, men ikke engang der stod det noe som gav mening. Bottom of the pyramid, blowout preventer, Bop: southern US word for whore, Balance of power, Black On Puertorican. Interessante temaer å lese om, men ingenting passet til sammenhengen. Med mindre han ville at jeg skulle fylle gatene med horer? Det var jo de tross alt allerede, de klarte seg fint på egenhånd. Jeg bestemte meg for å legge tankeprosessen på is. Bopp fikk vente. Det var sovetid.

Kapittel 9

2008-01-10T16:17:00.000-08:00

Jeg hadde noen småproblemer i starten. Jeg hadde tross alt glemt alle kjemikunnskapene mine. Heldigvis hadde jeg alt utstyret jeg trengte, og det var overraskende lett å finne de kjemiske formlene på nettet. Alt jeg trengte kunne jeg finne på apoteket og i dagligvarebutikker: allergimedisin og renholdsmidler. Det fantastiske med metamfetamin var at det ikke var å oppdrive i Norge. Gatene kryr av amfetamin, men straks det kommer til "Crystal Meth" må du lete lenge. Derfor var dette en skuddsikker plan. Det var såpass uetisk at jeg var sikker på at jeg ikke kunne ha funnet på å gjøre det tidligere. Det var hittil ingenting som tilsa at jeg hadde psykopatiske trekk før minnet mitt forsvant. Dette kunne jeg definitivt ikke ha drevet med tidligere. Etter en ukes arbeid hadde jeg noe som stemte overens med de formlene jeg så på nettet. Dette var tydeligvis noe jeg hadde anlegg for: jeg sprengte ingenting i noen av forsøkene.

Jeg trengte testpiloter. Etter mye leting fant jeg telefonnummeret til nevøen min i skuffen.

«Ta en tur bort hit, gutt,» sa jeg.

«Hvorfor det, sa han?»

«Du har vel lyst å jage den hvite dragen?»

«Hva faen skal det bety?» Sa han.

«Njård,» sa jeg. «Jeg som trodde du var ung og hipp og kjente ungdommens lingo. Metamfetamin, vettu. Det er den nye festdopen. Alle gjør det.»

«Mener du... Chrystal meth?»

«Stemmer det. Alternativit: den hvite dragen. Som sagt.»

«Så... du spør om jeg har lyst å bli tannløs, få umiddelbar diarré, svette som en stukken gris, få insomnia og depresjoner? Alternativt bli psykotisk?»

«Ja, men også få en konstant lykkerus, og bli kjempepigg. Hæ? Hva sier du? Du kan øke gymkarakteren din betraktelig! Hva er det som feiler deg uansett? Sitter du å pugger bieffektene ved narkotiske stoffer på fritiden din?»

«Du er onkelen min... hvorfor tilbyr du meg dette? Vet du hva, mann. Du er død for meg!»

«Ey, slapp av. De gir det til unger med ADHD... det er harmløst. Kanskje du inbiller deg at insekter kravler over kroppen din hele tiden, men det er stort sett det. Hva sier du?»

Han lå på. Jeg måtte prøve andre metoder.

Etter litt leting rundt i byen fant jeg en narkoman som var villig til å prøve.

«Åssen er det a'? Er det som vanlig amf, eller?» Sa han.

«Nei. Jeg vet ikke helt, jeg har vel ærlig talt aldri prøvd vanlig amfetamin. Og jeg styrer langt unna dette drite, det kan du faen meg være sikker på,» sa jeg.

«Hva? Er det farlig eller? Jeg er ikke sikker på om jeg er så jævlig klar for å overdose i dag.»

«Sier fyren som skyter heroin på daglig basis. Hold kjeft, gutt, og ta en blås.»

Han tok et blås. Jeg ventet.

«Faen... Faen, faen, faen. Jeg vet ikke hva som skjer, men et eller annet skjer,» sa han.

Jeg dro ham med inn på toalettet mitt.

«Det er en viss sjanse for at du må drite noe helt hemningsløst, og jeg har ingen planer om å vaske opp på gulvet. Bli her inne mens jeg tar meg en øl.»

Jeg ventet. Jeg begynte å høre fryktelige lyder fra toalettet.

«Herregud, man. Dette er syke greier. Har du mer? Jeg kommer mest sansynlig tilbake innen de nærmeste dagene.»
Han gikk, og jeg satt i gang å produsere usannsynlige mengder.

Kapittel 8

2008-01-10T15:42:00.000-08:00

«Bare så du vet det,» sa jeg. «Jeg er ikke elev på skolen din.»

Hun så granskende på meg. «Kveldulf,» sa hun. «Hva går det av deg for tiden? Plutselig forsvinner du totalt, du ringer meg ikke, så dukker du opp på skolen min igjen. Du legger lapper med telefonnummeret ditt på, som om jeg ikke har nummeret ditt lagret på mobilen fra før av. Og så sier du rare ting som dette.»

«Hmm... sa jeg. Så jeg kjenner deg faktisk fra før av. Hvorfor kaller du meg Kveldulf hele tiden?»

Hun så granskende og rart på meg.

«Hva har skjedd med deg?»

De som ikke kjenner fortiden sin er dømt til å gjenta den, tenkte jeg. Selvsagt er det en smart mann jeg ikke kjenner navnet på som har sagt det før meg, men det stemmer likevel, tenkte jeg.

«Hvorfor kaller du meg Kveldulf?»

«Det er navnet ditt, Klaus. Kveldulf er navnet ditt.»

Hun gikk. Like greit, tenkte jeg. Her forsøkte jeg å unngå fortiden, men så dukket dens karakterer opp hele tiden om jeg ville det eller ikke. Og hvem var den helvetes dvergen som rusket rundt hele tiden? Nå stod han bak søppelpannet mitt og spionerte.

«Hvem er du?» sa jeg. «Hvem er du din helvetes dverg?»

Han sa ingenting. Han bare kom fram fra søppelspannet og gikk. Han gikk nedover gaten mens jeg skrek etter ham.

«Helvetes dverg! Hvem er du din helvetes dverg? Hva gjør du her, dverg! Din perverse dverg, gå tilbake til sirkuset din helvetes dverg!»

Hadde jeg kjent dvergen også? Eller var han bare med i Herr Vaffel konspirasjonen? Den som slettes ikke hadde noe med meg å gjøre.

Jeg hadde forresten kjøpt tre filmer som jeg trodde kunne gi ledetråder i konspirasjonen, til tross for at jeg hadde bestemt meg for at det var noe som ikke angikk meg. Filmene var «Blå,» «Hvit» og «Rød,» av Kieslowski. Tre filmer basert på trikolorens farger og frihet, likhet og brorskap tankegangen. Disse filmene gav meg ingen ledetråder. Dessuten var de vanvittig kjedelige.

Jeg gikk rundt huset og bak i hagen. Jeg gikk ofte i hagen for å meditere over ting, og nå hadde jeg et stort problem: jeg hadde begynt å gjenta min egen fortid, og dette måtte jeg sette en stopper for. For alt jeg visste hadde jeg tre alternativer for å hindre denne utviklingen. Disse var:

Jobbe for å få tilbake hukommelsen.
La være å gjøre noe som helst. Hvis man ikke gjør noe, vil man heller ikke gjenta tidligere handlinger. Eller:

Gjøre noe jeg var sikker på at jeg aldri hadde gjort før.

Jeg skulle gjerne ha jobbet for å få hukommelsen tilbake, hadde det ikke vært for en ting: en uhyggelig følelse fortalte meg at fortiden var bedre glemt. Trinn to derimot, var tross alt bare drittkjedelig. Nummer 3, vel, nummer 3 var ganske vanskelig, da jeg etterhvert har funnet ut at det aldri har vært noe rasjonalitet i handlingsmønsteret mitt tidligere uansett. Briste eller bære, jeg måtte gå for nummer 3. Jeg bestemte meg for å sette kjemiutdannelsen min i praksis. Jeg satt igang et metamfetaminlaboratorie.

Kapittel 7

2008-01-09T16:25:00.000-08:00

Jeg hadde tatt telefonen, og hadde av uvisste grunner takket ja til å gå ut med henne samme kvelden. Denne kvelden, altså. Jeg måtte altså gå ut med henne uten å ha kjøpt nye klær for anledningen, og jeg stod å skrubbet håret inn med fet voks. Remi eller René eller Renate eller noe het den. Den så egentlig helt lik ut som en annen voks som het ID, og jeg merket egentlig ingen forskjell, men hårlegen min... jeg mener frisøren min, hadde anbefalt den. Den luktet godt, men smakte helt forferdelig.

Luggen min stod rett til værs, så jeg konkluderte i at jeg hadde gjort mitt. Jeg husket ærlig talt ikke så mye av hvordan man styler hår uansett, dessuten var mitt eget hår håpløst å forme. Nå så det i hvertfall ut som om jeg hadde prøvd.

Klokken 10 stod hun utenfor huset mitt. Hun så nydelig ut, og hun hadde enda større utringning enn til vanlig. Det var HOT. HOOOOOOT. HAAAAAAAAAAWWWWWWWT.

Jeg begynte å synge på Eric Clapton's «You look wonderful tonight,» men så kom jeg på at jeg ikke kan synge, og gjorde stemmen min om til en tullestemme. Litt sånn Louis Armstrong-aktig.

Hun lo, men jeg var usikker på om det var av meg eller med meg. Jeg brydde meg ikke, så lenge jeg fikk meg noe i kveld.

Det gjorde jeg ikke, det kan jeg røpe allerede nå. Derimot spiste jeg mye god mat.

Vi satt altså på restauranten og så på hverandre. Ikke inn i øynene altså, jeg så vel mer på kløften hennes. Det tror jeg hun la merke til. De har en tendens til å legge merke til det hvis du tilter hodet nedover mens du ser. Og det gjorde jeg.

«Skal vi dra hjem til deg?» sa hun. «Ja,» sa jeg, så vi droppet middag. Jeg løy altså i sted når jeg sa at jeg spiste mye god mat. Det eneste jeg spiste den kvelden var fitte. Men den var ikke like sur som jeg hadde forventet. Hun hadde stelt den godt.

Jeg våknet opp morgenen etterpå av at det var noen som stirret på meg. Ikke frøken Ellingsen, hun lå og sov. Det var en skygge utenfor vinduet. Jeg ville ikke reise meg heller, for jeg hadde morgenereksjon. Jeg bestemte meg for å ligge rolig i sengen og telle baklengs fra 500 mens jeg ventet på at den skulle gå ned. Det gjorde den ikke, for plutselig grep frøken Ellingsen tak i den, og vi fortsatte der vi hadde sluttet i går. Akkurat da så jeg hvem det var som så på oss. Det var dvergen fra i går. Jeg lot ham se på.

Kapittel 6

2008-01-07T15:18:00.000-08:00

Dager ble til måneder og måneder til år. Jeg var nå 45 år gammel og- neida, vi er på akkurat samme sted i historien som i kapittel 5. Jeg satt og leste om gullfiskens handlingsmønstre når telefonen ringte. Det måtte være frøken ellingsen tenkte jeg. Jeg løftet røret mot øret mitt.

«Hallo,» sa jeg. «De har kommet til Klaus Fnurt Fangebekk's residens.» Jeg har alltid syntes det er viktig å være ekstra formell over telefonen. Eller jeg tror jeg alltid har syntes det, jeg har jo ingen hukommelse, så det blir bare vill gjetting.

«Hallo,» sa en mannestemme. «Jeg står utenfor. Skal jeg bare komme inn?»

Jeg hadde lyst å svare «Hvem faen er du?», men jeg skal jo tross alt være formell over telefonen, så jeg svarte bare «Og hvem er så de?» Jeg hørte bare pusting.

«Jeg bare kommer inn, jeg. Det blir lettere å forklare ansikt til ansikt.»

Jeg forsøkte å komme på et velformulert og gammeldags svar, men jeg kunne bare si: «Døren er låst.» Det ble en pause i den andre enden.

«Det går fint, jeg vet hvor du har ekstranøkkelen.» Han la på. Døren min ble låst opp.

«Heisann onkel. Lenge siden. Men jeg måtte bare ha noen å snakke med, du skjønner Angelica har dumpet meg.» Det stod en fremmed gutt i dørkarmen, og det var han som hadde sagt dette. Han var vel rundt 17 tenker jeg, og nå hadde han hengt fra seg jakken, tatt av seg skoene og gått bort til meg.

«Heøh... Hæ? Hvem? Hvem er du? Er jeg... onkelen din?» Jeg så på gutten granskende.

«Jepp. Har du noe jeg kan drikke på? En cola eller noe?» Sa gutten uten videre. For et direkte menneske, tenkte jeg. Han gikk inn på kjøkkenet og hentet seg en cola. Jeg fulgte etter.

«Ok, så tingen er den: jeg våknet opp i morges, alt var normalt. Spiste frokost, alt var normalt. Så gikk jeg bort til Angelica, og så sa hun som følger: dette funker ikke. Det funker bare ikke, Njård, det funker ikke.» Jeg lo. «Heter du Njård?»

«Ja... og du heter Fnurt til mellomnavn. Det var dessuten du som gav meg navnet. Uansett, hun bare sa det sånn uten videre, ingen følelse lagt i det eller noe. Det var bare sånn: Wham, Kapam, Boom, du er droppet.»

Jeg stirret på denne merkelige grønnhårete personen.

«Så du er altså nevøen min?»

«Stemmer. Du burde kanskje tatt kontakt med resten av familien. De respekterer så klart ønsker ditt om å ikke møte dem igjen, men du burde snakke med dem. Bestefar og bestemor- foreldrene dine altså, de er helt fra seg.»

Jeg hadde en rar nevø som het Njård. Dette var den første påminnelsen av at jeg hadde en familie jeg hadde hatt siden hukommelsestapet mitt. For noen dårlige gener vi har i denne familien, tenkte jeg, hvis jeg skulle dømme etter guttungen og meg.

«Familien er fra seg... Hmm.. Klart de er. Men jeg kjenner dem ikke, så jeg har ingen sympati for dem,» sa jeg. Det oppsummerte stort sett forholdet mitt til fortiden min, jeg kjente den ikke, så jeg gav faen i den.

«Vel, fuck it, jeg kjenner dem og jeg har heller ingen sympati for dem. Du tenker kanskje at det er dårlige gener i familien basert på oss to, men bare vent til du møter de andre. Like greit at du lar fortid være fortid,» sa gutten, eller Njård som han tydeligvis het. Jeg ble sint.

«Ikke snakk sånn om familien din, gutt!» Det burde lære ham.

«Øhh... tror hjernen din fikk et større kakk enn forventet, men drit i det. Hva syns du jeg skal gjøre?» Gutten så virkelig hjelpesløs ut.

«Med hva?»

«Med Angelica, selvsagt!»

«Hvem i all verden er det?» sa jeg.

«Hun som nettopp har dumpet meg!» sa han.

«Hold kjeften på deg guttunge,» sa jeg.

«Jeg trenger hjelp»
«Med hva?» Sa jeg.

«Din! Din! AHHH.. Hva? Hv? Ditt rasshøl, du din-»

«Slapp av lille Njård. Jenter kommer og går. Dessuten heter hun Angelica, det er nesten verre enn Njård. Du har to valg.»

«Og de er?»

«Ikke-eksisterende.»

«Hva?»

«Du er ikke mann nok for rådene mine.»

«Please! Hjelp meg.. Jeg er mann nokk. «

«Stikk, sa jeg. Du er ikke moden nok.»

«Men-»

«Bare gå, gutt.»

Han gikk. Jeg ventet fortsatt en viktig telefon.

Kapittel 5

2008-01-05T12:02:00.001-08:00

Da jeg gikk inn til frøken Ellingsens time, var hun igjen overbevist om at jeg var en av elevene hennes. Jeg var Kveldulf Barkebjemner, og jeg var 18 år. Da jeg valgte å sitte fremst i klassen fikk jeg kjeft. «Kveldulf,» hadde hun sagt. «KVELDULF! Du vet godt at vi har faste plasser i denne klassen. Du skal sitte bakerst i hjørnet med Ingrid. Dette vet du godt, Kveldulf.»

Jeg smilte til henne. «Ja. Jeg ville bare sitte lengre fremme i klassen for å forsikre meg om at du kan se meg når jeg rekker opp hånden.» Dette var et godt svar, tenkte jeg. Et svar verdig navnet Kveldulf. Frøken Ellingsen smilte, og så igjen på meg drømmende.

«Åh.. din lille snik,» sa hun... Hun sa det, men hun smilte fortsatt. «Vi har jo tentamen i norsk i dag, vet du. Du trenger ikke rekke opp hånden i dag.» Ja, tenkte jeg. Klart jeg visste det.

Frøken Ellingsen gikk rundt i klasserommet og delte ut oppgaver. Frøken ellingsen var en brystfager kvinne, og dette var noe hun uthevet med å ha stor utringning. Guttene stirret godt inn i brystene hennes når hun lente seg foran dem for å gi dem oppgavene, og de drømte nokke alle sammen om å dykke inn i brystene hennes og utføre en kraftig motorbåt. Jeg bare satt der og gliste.

Hun gav meg papirene, og straks hun gikk benyttet jeg sjansen til å gi henne et lite knip i rumpen. Hun snudde hodet sitt og blunket til meg. For et solid kvinnfolk, tenkte jeg.

Oppgavene hadde slettes ikke endret seg siden jeg gikk på skole. Det var fortsatt drøftingsoppgaver, og kåseri og essay, og selvsagt kunne man analysere dikt av Welhaven. Det hadde alltid vært Welhaven eller Wergeland når jeg gikk på skole også. Jeg valgte å skrive en tekst... en tekst kan være hva som helst. Da oppgaven handlet om tid, begynte jeg å tenke på fru ellingsen. Hun hadde glemt at jeg ikke gikk på skolen allerede. Hun var som en gullfisk. Så med fryktelig stygg håndskrift, skrev jeg:

Tre sekunder. Det er alt de får. En gullfisk, tydeligvis mer korttenkt en de fleste dyr har en hukommelse som holder i tre sekunder. De får altså kun tid til å tenke noe sånt som én tanke før alt slettes og hele prosessen starter på nytt. Dette betyr at de, hva? Får tid til å tenke ”hvor er jeg?” eller ”hvem er jeg?” kontinuerlig gjennom hele livsløpet deres?

Selvsagt vil det hele i blant utveksles med ”jeg er sulten”, eller når eieren faktisk bestemmer seg får å stille sulten deres: ”Oi, mat!”

Selvsagt kan man ikke tenke slik, det vil bli å se det hele fra et menneskelig perspektiv og forsømme det vi vet om den slags smådyr og instinkt.

Likevel, er det ikke mulig å undre seg hvordan dyrene ville oppført seg hvis vi faktisk plusset på et ekstra sekund eller to? Hva om vi gav dem enda mer, si 10-15 sekund?

Det var nettopp dette som skjedde i leiligheten til Wilhelm for et par uker siden. En slags jomfru fødsel kan man si var det som rammet den lille fiskebollen som stod på bokhyllen ved datamaskinen hans. Faktisk en fødsel også, ikke slikt eggevas de derre fiskene alltid holder på med. Ut av den nokså overvektige gullfisken kom et nytt, unikt liv til. Moren døde ved fødselen, og da dette nye leddet i fiskenes historie kom ut, var han helt aleine i bollen ved siden av sin livløse mor.

Man kan bare spekulere i hva fisken tenkte, og hvis vi skal forsøke å gi det mening må vi selvsagt forsøke å se på det ut ifra et menneskelig perspektiv.

”Hva?” spurte fisken seg. ”Hva er jeg? Hvor er jeg?” Fisken så sin livløse mor, så tenkte han: «Hvem er det?» Da hun ikke bevegde på seg, tenkte han «Hvorfor beveger hun ikke seg?» Han ble meget deprimert ved sin neste tanke. Han tenkte «kommer jeg til å ende opp slik? Vil jeg bli like ubevegelig?» Den lille stakkars fisken var ikke ment for slike tanker. Han ble kjempetrist, han tenkte: «Hva er meningen med å bevege seg når man kommer til å slutte å bevege seg? Hvorfor bevege seg i det hele tatt?» Fisken sukket. «Akk, hvor livet går sin gang, hvor vi alle glemmer vår sang, hvor livet skal forgå, hvor hjerte skal slutte å slå, hvor glede blir tristhet og tristhet blir alt. Så mye det er å forstå.»

Gullfisken ble så deprimert av sine egne tanker at han styrtet inn i glassbollen i håp om å ende det hele. Han styrtet inn i glassbollen, den knuste i tastaturet og Wilhelm fikk hele hovedfagsoppgaven sin ødelagt. Livet hans var over. Wilhelm hadde ikke tatt backup av disken. Wilhelm styrtet hode først ut vinduet. Han knuste inn i en bil. Sjåføren overlevde, men konen og ungene hans måtte dessverre takke for seg i dette livet. 3 sekunder var alt gullfisken hadde trengt. Alle ting har sin tid, forstyrrer vi dette prinsippet forstyrrer vi alt.

De siste setningene der var bare for å få det til å stemme med at oppgaven skulle handle om tid. Men gullfisken ville vært lykkelig med bare 3 sekund, ville den ikke? Er ikke uvitenhet glede? Er ikke det situasjoner i vårt liv man skulle ønske man kunne bli en gullfisk? Skulle vi ikke ønske vi bare kunne ta en pille for å glemme at vi fikk avslag fra den fantastiske jenten vi var forelsket i?

Dette var noe jeg måtte tenkte videre på. Kanskje jeg hadde det som trengs for å gjøre en

revolusjonerende oppfinnelse. Jeg leverte stilen, med en ekstra liten lapp hvor telefonnummeret mitt stod, og med en ekstra liten personlig melding. Når jeg kom hjem var dvergen gått. Jeg åpnet laptopen min og søkte på wikipedia. Der leste jeg om gullfisker. Den eldste gullfisken noensinne var blitt 49 år. Det er en gammel gullfisk.

Viktigst av alt var at jeg hadde undervurdert dem. Det stod også at det bare er en myte at gullfisker bare har 3 sekunds hukommelse. Interessant, tenkte jeg. Da er det nok mange gullfisker som har begått selvmord opp gjennom årene.

Kapittel 4

2008-01-05T12:00:00.000-08:00

«Klaus,» sa mannen med de store brillene og det smale ansiktet. «Prøv å huske, Klaus.»

Stemmen hans var hypnotiserende. Jeg svarte:

«Nei.. hvorfor skal jeg prøve å huske? Jeg bryr meg ikke om minnene mine. Minner bedrar uansett.» Mens jeg sa dette løftet han hånden mot ansiktet sitt og tiltet det litt til venstre.

«Hvorfor er du her da, Klaus? Hvorfor er du her hvis du ikke ønsker å huske?» Han gav meg et lite smil.

«Jeg trodde det stod i anbefalelsen,» sa jeg. «Du har fått en, har du ikke?» Jeg lente meg bakover på stolen.

«Det har jeg Klaus. Men, Klaus, jeg vil at du skal si det med egne ord... Klaus.» Han så intenst på meg.

«Åge, hvorfor skal jeg si noe med egne ord som står bedre formulert i anbefalelsen. Åge.»

Jeg plukket en snusboks opp av lommen og pakket meg en pris. Jeg studerte kontoret hans. Bordet foran meg var fylt opp med papirlommetørkle. Det var flere bosspann der som sikkert var ment å kaste lommetørkle i. Spørsmålet var bare om de var der fordi folk hele tiden griner hos psykologen, eller om de var der fordi han ville at folk skulle grine. Personlig var jeg litt lei meg fordi jeg ikke gråt. Det virket dumt å la dem stå der ubrukt.

«Klaus... Har du lest de personlige papirene dine enda, Klaus.» Han satt der, like passiv. Det ble mer og mer klart for meg at jobben hans egentlig var å høre etter, ikke snakke.

«Nei, Åge, det har jeg ikke. Men jeg har fått høre at jeg er en oppfinner, og at jeg utdanner meg som kjemiker. Hva jeg skal ha oppfunnet har jeg ikke fått noen beskjed om enda, men jeg ser ikke for meg at det er noe folk har nytte av i det daglige. Jeg ser for meg at det må ha vært noe folk egentlig ikke har nytte av, men som de kjøper bare fordi de har penger til å kjøpe det. Som en kakespade som spiller jule og bursdagssanger, eller noe.»

Han smilte til meg.

«Endelig åpner du deg opp for meg, Klaus.» Jeg måtte le. «Egentlig ikke. Åge. Du skjønner, vi har motstridende motiver her. Du vil få meg til å åpne meg, jeg vil helst forbli lukket. Du vil ha meg til å huske, jeg vil helst glemme. Jeg vil rive av deg buksene og ha sex med deg, du vil beholde buksene på.»

Han smilte til meg og blunket. «Hvem har sagt at jeg har lyst å beholde buksene på?»

Vi stirret stygt på hverandre.

«La oss snakke om dopen,» sa han forventningsfullt.

«Hvilken dop?» Sa jeg. «Som sagt, jeg har ikke lest papirene mine enda.»

«Den som forårsaket hukommelsestapet ditt. Den som tuklet med sinnet ditt, sånn at du glemte. Det står at mulige sideeffekter kan føre til at tid forsvinner. At du plutselig kan glemme hvor du er. Er dette noe du har opplevd?» Han så intenst på meg.

Jeg smilte og hostet opp den nødvendige pengesummen, så gikk jeg ut derfra. Hmm, tenkte jeg, og det var stort sett det jeg hadde tenkt gjennom hele timen. Hmm, tenkte jeg, kanskje frøken Ellingsen vil gå ut med meg? De drømmende øynene hun viste meg. Hmm, tenkte jeg. Hmm.

Kapittel 3

2008-01-04T09:31:00.000-08:00

Ingen har spyttet meg så kraftig i ansiktet som den lille dvergen som stod i døråpningen min når jeg kom hjem. Han var dresskledd, og hadde nå altså klaiet meg mitt i trynet. Hmm, tenkte jeg. Han spyttet hardt.

«Kan jeg spørre deg hvem i helvete du er?» Sa jeg. Eller spurte, alt ettersom. Egentlig forlangte jeg vel helst.

«Hun vil ikke ha deg mer. Hun er slettes ikke interessert. Jeg er sjefen i huset nå! Kom deg vekk, du har såret henne lenge nok!»

Jeg så på den lille dvergen. Han var så søt og nusselig, med sine små skjøre lemmer og sin fryktelig overdimensjonerte nese. For en stygg, søt liten ting, tenkte jeg. Så nusselig.

«Hun? Hvem faen er hun du snakker om? Hvordan kom du deg inn i huset mitt?»

Dvergen hoppet i sinne.

«Å, ikke prøv deg du din fryktelige mann. Her har du mishandlet henne år etter år, og nå later du som om hun ikke eksisterer. Huset er vårt nå, og det må du bare finne deg i!»
Tross humoren i situasjonen, så var det likevel et element av alvor her. Denne lille dvergen hadde brutt seg inn i huset mitt, vel, ikke brutt seg inn, for døren var jo ikke låst, men han hadde gått inn i huset mitt og okkupert det, og nå stod han altså her og prekte om et kvinnfolk jeg ikke hadde noen kjenskap til, jeg var jo tross alt singel så vidt jeg visste, og nå stod denne døgenikten(vet ikke helt hva det betyr, men det høres fryktelig ut) her og var ufyselig mot meg.

Slikt tollerer jeg ikke, tenkte jeg.

«Hvis du ikke tar en finere tone mot meg, lille mann, så går jeg.»

Han så intenst på meg. Så gikk jeg. Jeg hadde en time med en mann med et smalt ansikt og store briller.

Kapittel 2

2008-01-04T09:30:00.000-08:00

«Kveldulf!»

Det er navnet mitt.

«Ja, det er navnet mitt.»

Læreren pekte stokken sin mot ansiktet mitt, og i et øyeblikks angst hoppet jeg bakover. En optisk illusjon grunnet vinkelen på stokken ledet meg til å tro at læreren hadde klart å snike stokken inn i nesen min, så jeg var fryktelig redd for å bli spiddet. Jeg har hatt mange traumatiske opplevelser som involverer objekter i nesen min. Den er usedvanlig stor, og så har jeg usedvanlig store nesebor, slik at hvem som helst kan putte ting inn der uten at jeg legger merke til det.

«Beklager, men jeg trodde et lite øyeblikk at du hadde sneket stokken din inn i nesen min.»

«Nei, huff, noe slikt ville jeg aldri funnet på... Nå, hva sa jeg?»

Jeg måtte tenkte et lite øyeblikk...

«Du sa at du aldri ville funnet på å snike stokken din inn i nesen min.

Hun ble fryktelig sint.

«FØR DET!!! NÅR DU NETTOPP LÅ OG HALVSOV»

Hmmm, tenkte jeg.. Hmm...

«Aner ikke, men visste du at trikoloren består av tre farger? Det gjør den nemlig: fargene blå, hvit og rød. De står for frihet, likhet og brorskap.»

Læreren så på meg fornøyd. Hun smilte, så klemte hun meg, så ba hun meg reise meg opp foran klassen.

«Kveldulf her er virkelig en talentfull elev... han er virkelig noe dere bør strekke dere etter. Han er...» Hun så på meg drømmende.

«Forresten,» sa jeg, idet jeg hadde en fryktelig oppvåkning.

«Hvordan vet du hva jeg heter?»

Hun ble sjokkert, og plutselig hørtes flere rop fra bak i klasserommet.

«Ja, frøken Ellingsen, hvordan kan du navnet hans?» sa en elev.

«Ja,» sa en annen. «Han har aldri vært her før, han er jo ikke elev her.

«Ja,» sa jeg. «Hvordan kan du navnet mitt?»

Alle så vi like sjokkert på henne. Hvordan kjente hun til navnet mitt? Jeg var jo ferdig utdannet for lenge siden, jeg hadde jo ikke gått på skole på flere år, og personlig var jeg overbevist om at jeg aldri hadde møtt henne. Hun smilte til meg.

«Kjenner du meg ikke igjen, Kveldulf?» Hun smilte til meg. Jeg smilte tilbake.

«Nei... jeg har aldri sett deg før.» Hun så rart på meg.

«Nemmen... Kanskje det bare var en tilfeldighet at jeg gjettet riktig navn, da.»

Alle så vi sjokkert på hverandre? Kunne hun være så god å gjette?

«Wow,» sa en elev. «Du er virkelig god å gjette.» Aldri tror jeg så mange mennesker har beundret en og samme person. «Wow,» sa enda en elev. «Takk,» sa frøken Ellingsen.

Jeg fikk en fryktelig uggen følelse, og enda en fryktelig oppvåkning. Jeg stormet ut av klasserommet. Hvordan kunne jeg ha vært så blind? Hvordan kunne jeg ha vært så døv? Hvordan kunne jeg ha vært så sanseløs?. HVORDAN KUNNE JEG HA GLEMT MITT EGET NAVN?

Kveldulf? Når begynte jeg å hete Kveldulf?

Dette var alt for flaut. Jeg var glad jeg løpte ut, for hvis de andre elevene hadde fått med seg dette, ville det ikke vært noen ende på hvor flau jeg hadde følt meg. De hadde nok trodd jeg var gal.

Jeg gikk hjem, og flere hendelser som «Herr Vaffel»-hendelsen, flere uforståelige hendelser, hendte meg.

Kapittel 1

2008-01-04T09:26:00.000-08:00

«Herr vaffel, formodar eg?» Mannen stirret forventningsfult på meg. Omgitt av dresskledde finherrer hadde han kommet brasende inn døren min og marsjert inn på soverommet mitt. Straks jeg hørte døren åpne, før jeg fikk reagert skikkelig, før det doble synet mitt hadde rukket å samle seg, hadde han kommet inn på soverommet mitt og ytret en slik latterlig uforståelig ytring. Naturligvis sa jeg: «Hæ? Hva? Jeg... Hva faen gjør dere på rommet mitt?»

Han gransket meg, og blikket hans holdt meg en besynderlig lang stund før han svarte: «Ja, for du er herr vaffel... Er du ikkje?»

Jeg reiste meg fra sengen i blindt raseri, og brydde meg slettes ikke om det faktum at jeg ikke sover med boksershorts, og at underlivet mitt ble eksponert, jeg bare reiste meg og sa: «Nei! Hvem faen i helvete er dere, og hva gjør dere på rommet mitt?»

Mannens øyne sperret seg opp, han var sjokkrammet og visste ikke hva han skulle si, så kastet han seg plutselig i bakken med hendene strukket ut foran seg som om jeg var en kinesisk keiser eller noe, så fulgte de andre etter, og hele soverommet mitt var plutselig dekket av knelende, dresskledde menn med snurrebarter, og så hylte han plutselig: «Beklager så mykje, eg var overbevist om at du var Herr Vaffel, og eg håper inderleg du kan tilgje meg for den uretten eg har gjort mot deg. Kva kan eg gjere for deg, kva kan eg gjere? Eg kan gjere alt du ber meg om! Eg kan-»

«Kom deg til HELVETE ut og ta med deg alle vennene dine! Nå!» Hylte jeg. Så forsvant de hele gjengen. Borte vekk. Og så sovnet jeg igjen.

Vekkerklokken min hylte klokken halv syv om morgenen, ettersom det er da jeg begynner arbeidsløs-dagen min. Ja, jeg gjør absolutt ingenting, og nei, jeg har ingen intekt, men jeg har mye som må gjøres, derfor står jeg opp tidlig.

Jeg stod som vanlig opp, tok på meg klær, så tenkte jeg på nattens absurde hendelse. Slikt hender, tenkte jeg. Slike ting hender faktisk. Men det må ha vært en drøm, tenkte jeg, for drømmer hender oftere enn absurde hendelser. Det var dette jeg tenkte. Denne morgenen. Slik jeg husker det i hvertfall.

Og det var da jeg fikk bekreftet at det faktisk hadde hendt: da jeg gikk inn i dusjen og skulle dusje, så jeg en beskjed som hang på speilet mitt, og jeg gikk ut av dusjen jeg hadde gått inn i for å dusje, og bort for å se hva som stod på lappen. Det stod:

«Trikoloren har talt: det fins bare tre farger: blå, rød og hvit: frihet, likhet og brorskap. Hvis du er den jeg tror du er, den utvalgte, så vet du dette. Hvis du er den jeg tror du er, så vet du hvordan du kan kontakte meg. Hvis du er den jeg tror du er, så kjenner du hemmeligheten.

Mvh den du vet hvem er.»

Jeg visste virkelig ikke hvem dette var, så jeg vendte meg mot gule sider. Navnet: «Den du vet hvem er» stod ikke opplistet. Da jeg ringte 1881, lo de av meg, og lå deretter på. Jeg skjønte at jeg stod overfor en konspirasjon. En konspirasjon som absolutt ikke hadde noe med meg å gjøre.
Jeg bestemte meg for at dette var noe sludder jeg ikke hadde noe interesse av, spiste frokost, og gikk på skolen.