Jeg skatet nedover en rengbue uten noe under føttene og hilset på de små, rare, hårete dyrene som satt på skyene rundt. Jeg danset og pekte rundt i luften med de små fiktive pistolene mine.
De hvitpelsede avskyelig snømann-lignende dyrene sirklet ser rundt meg i det jeg landet på en sky. Gradvis steg en basstonet nynning fra leppene deres i perfekt harmoni.
En av dem dro frem en regnbuefarget el-gitar og begynte å spille et fantastisk riff, så kom flere av dem med ulike instrumenter. En hadde bassgitar, en annen kom med en synth. Plutselig dukket en sky med et gigantisk trommesett opp. Instrumentene bygget seg opp sammen til en fantastisk melodi, og etter hvert var det eneste som manglet en vokal.
Som svar på forventningene mine kom en av dem gående med et mikrofonstativ og en mikrofon.
Jeg var klar til å lene meg tilbake og nyte musikken, men istedet for å begynne å synge selv rakte han meg mikrofonen. Musikken nærmet seg et punkt hvor jeg burde begynne å synge, og jeg funderte på hva jeg skulle synge om. Jeg hadde ikke peiling. Tre takter til så måtte vokalen komme. Fortsatt ingenting. To takter, en takt. Munnen min åpnet seg og en strøm av ord kom ut.
Jeg kan glemme alt av glede
Alt av smerte
Alt av vrede
Jeg kan leve uten minner
av solskinn og kvinner
Uten dager som er harde
Uten regn som treffer taket
Uten føtter som er bare
Mot gresset i hagen
Jeg kan glemme alt jeg vet men fortsatt husker jeg
Øyne som er runde og fortapt i meg
Jeg kan miste alt jeg eier men vil fortsatt besitte
En pikk som er stappet i en våt og saftig fitte
Jeg kan miste mine røtter
Mine hender
Mine føtter
Jeg kan leve uten kroppen min
Men sjelen min
Vil være din
Og kroppen min
På toppen av Bifrost bro
Er kun dedikerte til at en skal bli to
Jeg kan glemme alt jeg vet men fortsatt husker jeg
Øyne som er runde og fortapt i meg
Jeg kan miste alt jeg eier men vil fortsatt besitte
En pikk som er stappet i en våt og saftig fitte
Fra Midgard til Åsgard
Fra jord til himmel
Jeg flyr hele veien med deg helt til hele meg blir svimmel
Fra Midgard til Åsgard
Til regnbuens ende
Ingen av oss vet hva slags ting som kan hende
Fra Æser til Leprachauns
Ingenting rimer på Leprachauns
Men fortsatt prøver jeg å finne
Noe som rimer på Leprachauns
Jeg kan glemme alt jeg vet men fortsatt husker jeg
Øyne som er runde og fortapt i meg
Jeg kan miste alt jeg eier men vil fortsatt besitte
En pikk som er stappet i en våt og saftig fitte
Trommene sluttet, gitaristen spilte en lekker outro og roen senkes seg. Jeg hørte klapping bak ryggen min og snudde meg. Ziyi klappet og jublet av hele sinn hals.
«Litt av et show, Aivind.»
«Hva kalte du meg?»
«Aivind?»
«Interessant... Det er altså det jeg heter?»
«Det stemmer.»
«Hvorfor har jeg ikke spurt deg om det før nå?»
Hun lo.
«Hvorfor spør du meg? Hvordan skulle jeg vite det? Dessuten er det vel ikke teknisk sett det du heter, jeg klarer bare aldri å uttale det riktig.»
«Aivind... Ai-vind.» Jeg smakte på navnet. Nei, det var ikke helt riktig. Jeg forsøkte å legge til aksenten til original-språket mitt. Ai-vind.... Eivind kanskje?»
«Ja! Det er det du heter! Aivind!»
«Nå får du bestemme deg her,» lo jeg. «Heter jeg Aivind eller Eivind?»
«Den siste... Du heter Aei..vind.»
«Eivind altså... artig. Jeg har av en eller annen grunn gitt meg selv streng beskjed om å ikke oppsøke fortiden min, men fornavnet mitt kan vel ikke skade å vite?»
«Sikkert ikke. Hva sang du om egentlig?»
«Leprechauns.»
«Hvafornoe?»
«Leprechauns... du vet, små grønne klær og så er de svært glade i regnbuer, firkløvere og gull.»
«Åh... nå kjenner jeg ikke så godt til norsk, men det hørtes ut som om du sang om noe mer.»
«Tja, det kan vel hende du hadde en aldri så liten birolle i den?»
«Liten birolle?»
Jeg løftet hånden min og demonstrerte med fingrene, så sa jeg med en veldig pipete lys stemme:
«Bitteliten.»
